I TLF har vi snart brukt tre år på å utvikle og markedsføre løsninger som relativt enkelt kan sørge for likere konkurransevilkår og i tillegg gi myndighetene oversikt over den internasjonale transporten i Norge. Er det egentlig så vanskelig?
Vil 2020 være det året norske myndigheter og bransjens organisasjoner våkner og tar til seg at tiden er overmoden for radikale forandringer i transportpolitikken?
Hva forteller historien:
Mandag 12. desember 2011 ble to transportører stoppet i kontroll av Statens vegvesen og tatt for ulovlig kabotasje på Voss.
Dag Rykkje poengterte etter kontrollen på Voss de utfordringene knyttet til konkurranseforskjellen den ulovlige kabotasjekjøringen, som er sterkt økende, fører med seg.
Tirsdag 3. januar 2012 ble en finsk sjåfør stoppet og tatt for ulovlig kabotasje ved Nordkjosbotn.
Sjåføren var på oppdrag for en større transportformidler i Nordland.
Seksjonsleder Frits Karlsen i Statens vegvesen region Nord, sa den gangen til avisa Nordlys at de vet det drives mye ulovlig kabotasje, men at det kan være vanskelig å dokumentere lovbruddene.
Frits Karlsen sa altså i januar 2012 at det kan være vanskelig å dokumentere lovbruddene. Hva tror du kontrollørene vil si i dag, 8 år senere?
Sannsynligvis akkurat det samme som Karlsen sa for 8 år siden.
2012 var for øvrig det året Vlantana Norge så dagens lys. I 8 år fikk de og flere andre østeuropeiske transportører etablere seg med stadig mer kjøring i Norge og i dag er noen av dem markedsledende. Alle disse 8 årene har de kommet unna med tidvis grovt transportfusk. De som har betalt regningen er de norske transportørene som i stor grad har sett at inntjeningen har blitt redusert og sjåførene som takket være presset i markedet har fått merke at lønns og arbeidsvilkår har blitt stadig tøffere. Her ligger mye av årsaken til bransjens rekrutteringsproblemer.
Hva har så skjedd på disse 8 årene?
Hvordan har politikerne og bransjens organisasjoner møtt advarslene som Karlsen og Rykkje kom med for 8 år siden?
Svaret som sikkert provoserer enkelte er – «ingenting»!
Vi har riktignok fått innført allmenngjort minstelønn, men vi vet i dag at denne ikke etterleves av de utenlandske aktørene som kjører i Norge, og vi vet at den heller ikke etterleves i mange norske transportfirma.
Vi drister oss altså til å hevde at «ingenting» har skjedd i transportpolitikken de siste 8 årene, men med det mener vi ikke at transportmyndighetene og bransjens organisasjoner har hatt fri.
De har vært på jobb, de har hatt møter, de har pratet og de har markert seg, men det har altså ikke skjedd noen ting som har ført til en forskjell til det bedre for norske transportører. Tvert imot. De siste 8 årene har vi sett en svært negativ utvikling.
Joda – Autopass er blitt påbudt og rabattene er blitt redusert som en følge av dette, og det har blitt flere kontroller, men ingen er vel uenig i at omfanget av utenlandske aktører som opererer i gråsonen og det som verre er, har vært sterkt økende siden 2012.
Hva med den transportpolitiske menyen for 2020?
Nye dekkrav skal innføres vinteren 2020/21. I TLF kan vi ikke se at dette tiltaket vil påvirke norske bileieres konkurransevilkår. Vi har heller ikke sett noen dokumentasjon som tyder på at tiltaket vil gjøre vinterveiene våre tryggere. I alle fall ikke enn så lenge.
Det ligger nye signaler fra EU knyttet til mobilitetspakken, som riktig nok ikke er vedtatt, men med endringer som kan være interessant hvis den blir vedtatt.
Problemet knyttet til EUs til enhver tids gjeldende regelverk er at vi pr i dag ikke er i stand til å drive effektiv kontroll fordi vi mangler verktøyene som gir kontrollmyndighetene den nødvendige oversikten.
I det nye forslaget til mobilitetspakke ligger det føringer som krever at man skal innom hjemlandet sitt med jevne definerte mellomrom, og man skal etter en kabotasjerunde vente x antall dager før man skal kunne starte en ny. Samtidig snakkes det om at tredjelandskjøringen skal lønnes med de satsene man opererer med i de respektive landene man kjører i.
Vel og bra, men i Norge har vi ikke klart å sørge for at allmenngjøringen som skulle sikre norsk minstelønn for de gruppene som ligger innunder loven, har blitt håndhevet. Hvordan skal man da i tillegg klare og skaffe seg oversikt over vogntogenes bevegelser også i utlandet?
I tillegg blir det svært spennende å se hva som dukker opp i kjølvannet av Vlantana Norge saken og ikke minst hvilke reaksjoner bruddene har ført til når saken skal oppsummeres.
Svarene i transportpolitikken er egentlig ikke så avanserte. I alle fall ikke slik TLF ser på saken. Det finnes relativt tydelige regler som definerer hva som er lov og ikke. Disse reglene har ligget der lenge, men man evner ikke å ta regelverket i bruk, kanskje mest fordi man ikke får avdekket ulovlighetene uten at en stor etterforskning må igangsettes. Frem til nå har man i stor grad valgt å bruke ressursene til etterforskning på andre saker enn transportfusk.
Regelverket knyttet til internasjonal transport er altså relativt tydelig definert, men dessverre ikke godt nok fulgt opp av norske myndigheter. Som eksempler kan være ulovlig kabotasje, manglende lønn i forhold til allmenngjøringen og trallebytting som heller ikke er tillatt, men som praktiseres i stor stil.
Problemet er det samme i dag som det var i 2011/12. Ulovlighetene er vanskelig å avdekke fordi man ikke har oversikt.
Altså må man skaffe seg oversikt.
Noen har tatt til orde for at digitale «smartskrivere» og en frivillig ordning knyttet til elektroniske fraktbrev vil være en god løsning.
I TLF ser vi ikke dette som løsningen. En obligatorisk innføring av elektroniske fraktbrev knyttet opp mot et register vil kunne virke, men da må man få EU med på at elektroniske fraktbrev skal bli obligatorisk. Dette vil sannsynligvis være nok en prosess som tar tid. Kombineres dette med smartskrivere kompliseres det ytterligere på grunn av personvern.
Vårt forslag til transportregister baserer seg på EUs artikkel 14 i kabotasjeregelverket der man foreslår denne typen register.
TLFs register linkes mot kjøretøy og last, og dermed unngår man personvernproblematikken.
Videre bygger TLFs transportregister på allerede velprøvd teknologi som er enkel å bruke og relativt rimelig å implementere.
Nå har flere organisasjoner tatt til orde for at de har jobbet med et transportregister siden 2012. Altså i 8 år. Da burde disse registrene strengt tatt være overmoden for en presentasjon.
I TLF brukte vi et par hektiske uker på å lage vårt forslag og kanskje er det detaljer i dette som bør justeres eller forandres, men den debatten har vi aldri fått. Det vi har fått er veldig gode tilbakemeldinger fra kontrolletatene som sier at et register som det TLF presenterer er det verktøyet man trenger.
Uansett er det positivt at stadig flere etterhvert forstår at vi må få på plass et transportregister. Det er bare et slikt register som kan gi oss den oversikten vi sårt trenger og som vi har manglet de siste 8 årene.
Bransjen har ikke tid til å vente i 8 nye år. Den viktigste jobben vi kan gjøre for transportbransjen i 2020, er å få på plass et transportregister. Det skal i alle fall ikke stå på oss i TLF.
En annen viktig detalj er tariffavtaler som sikrer likest mulig konkurransevilkår. I vår bransje er slike avtaler lite utbredt og når man ser på kostnadene knyttet mot disse avtalene er kanskje ikke det så rart. Det er derfor TLF har utviklet en tariffavtale uten disse kostnadene. Vi vil komme tilbake med mer om tariffavtalene i et senere innlegg, hvor vi også vil vise at det faktisk er bileierne som kan se seg best tjent med en utbredelse av tariffavtaler i bransjen.
Avslutningsvis vil vi understreke at vi skal være de første til å legge oss flat å beklage, hvis det skulle vise seg at vi tar feil når vi hevder at «ingenting» har skjedd i transportpolitikken de siste 8 årene som har styrket norske bileieres rammevilkår.
Hvis noen mener vi tar feil blir vi glad hvis vi gjøres oppmerksom på hva vi har oversett.
Som sjåfør kan du sitte med hendene i fanget og håpe på at de som har vært tilskuere til utviklingen i bransjen plutselig kommer opp med et mirakel. Eller du kan melde deg inn i TLF og støtte oss i kampen med å belyse hva som egentlig foregår, hva som svikter og hvordan vi kan rette opp i det.
TLF er Fagforeningen som kan bransjen og som våger å ha egne meninger.