Statens vegvesens (SVV) strategi for vintervedlikehold har vært klar: mindre salt, smartere bruk, av hensyn til miljø og økonomi. Målet er en balanse mellom trafikksikkerhet og redusert forurensning. Men i møtet med det uberegnelige norske vinterværet, avdekkes et stort gap mellom teori og virkelighet. Resultatet er en økt risiko for bilistene, der feilslått salting faktisk kan skape glattere og farligere veier.
Teori vs. Praksis: Behovet for «perfekt timing»
SVVs politikk er i stor grad basert på anti-ising med bruk av saltlake (flytende salt) i stedet for tørrsalt, og når man først bruker tørrsalt, snakker vi om en kraftig reduksjon i saltmengde sammenlignet med det som var vanlig før. Saltlaken påføres forebyggende for å hindre at snø og is fester seg til underlaget i utgangspunktet. Dette krever en presisjon som grenser til det umulige i praksis. Teorien krever nøyaktige, lokale værvarsler og korrekt tidspunkt for påføring (gjerne på tørr vei før nedbør). Virkeligheten er annerledes.
Utvanningsfellen: Slik oppstår «svartis»
Den største utfordringen i praksis er utvanning av saltlaken. For at saltlake skal være effektiv, må den opprettholde en høy saltkonsentrasjon som senker vannets frysepunkt betydelig (ned mot -10°C for natriumklorid). Problemer oppstår når saltlaken påføres mens veien allerede er litt slapsete eller dekket av et tynt snølag/snøbyge. Snø og slaps introduserer ferskvann som raskt fortynner laken. Når dette skjer, stiger frysepunktet for blandingen på veien brått. Hvis veitemperaturen da er under det nye, høyere frysepunktet, fryser den fortynnede laken til en tynn, ekstremt glatt isfilm – såkalt «svartis». Dette skaper farligere kjøreforhold enn om veien ikke var behandlet i det hele tatt.
De samme problemene kan oppstå ved bruk av tørrsalt hvis saltmengden pr kvadrat er for lav.
Det er egentlig så enkelt at hvis man reduserer saltmengden, fryser veien raskere til igjen. Dette betyr at man må kjøre oftere gjennom rodene hvis målet er trygge kjøreforhold.
Knepne anbud
Utfordringen forsterkes av de økonomiske rammene entreprenørene som utfører jobben opererer under. Anbudene er stramme for å sikre kostnadseffektivitet, men jeg vil hevde at de er for stramme.
Det er ofte ikke rom for den fleksibiliteten eller det «ekstra» mannskapet som trengs for å rykke ut umiddelbart ved uforutsette værskifter. Pressede anbud kan også føre til at det stilles lavere krav til både kompetansen hos sjåførene og kvaliteten på utstyret. Å mestre den kompliserte balansen mellom saltlake, slurry (forfuktet salt) og tørrsalt, avhengig av nøyaktig veitemperatur og luftfuktighet, krever høy kompetanse og riktig utstyr. Når disse faktorene spiller inn, øker risikoen for feilvurderinger som igjen fører til glatte veier.
Er vinterveiene blitt tryggere?
Tilbakemeldingene vi har fått av våre medlemmer de siste årene tyder ikke på at vinterveiene har blitt tryggere. Tvert imot!
SVV fremhever at deres strategi er forankret i forskning og ønsker å opprettholde sikkerheten, men man klarer ikke det når strategien deres krever presisjon, samtidig som man ikke er villig til å betale det presisjon koster.
Det aller største problemet:
Slik jeg ser det er det et problem som er større enn alt jeg har pekt på i denne artikkelen, nemlig arroganse og fryktkultur.
I TLF snakker vi med sjåfører firma som utfører vintervedlikehold. De forteller at de i liten grad kan utføre vintervedlikeholdet etter det de vurderer som sunn fornuft. De overstyres av et system som de føler gir liten tillit til de som faktisk har skoa på og som ikke minst har lokalkunnskapen.
Noe er galt med et system når de som er gitt anbud for vintervedlikehold er pålagt taushetsplikt. Og det er galt når de sjåførene og entreprenørene som uttaler seg er redd for å stå frem.
Når jeg lagde denne artikkelen brukte jeg lang tid på å finne budsjetter for vintervedlikehold som viser kostnadene og kostnadsutviklingen de siste 10 årene. Kanskje finnes det en oversikt, men jeg klarte ikke å finne den.
Også denne vinteren vil folk oppleve at noen de er glade i, aldri kommer hjem igjen. Trafikkulykker vil skje og ingen vintervedlikehold kan garantere oss bort i fra det.
Men vi kunne i alle fall gjort så godt vi kan.
Når ligningen er: Økonomi, miljø og trafikksikkerhet, hvem er taperen da?
Bli med på laget du også. Det er en tøff verden der ute.
TLF er Fagforeningen som kan bransjen og som våger å ha egne meninger.