Det blir hevdet at sjåfører er redd for å stå opp for sine meninger, kan dette virkelig stemme?
I alle de møtene vi gjennomfører, opplever vi sjåfører som rettskafne folk, med sine meningers mot. Men vi har i den siste tiden mottatt mange telefoner fra medlemmer og andre, som hevder det motsatte. Grunnen skal være at mange sjåfører sier at de er enige i hva TLF står for, men de tør ikke ta konsekvensene av egne meninger og melde seg inn. Er dette virkelig sant?
Som sagt trodde vi at sjåfører var mer opptatt av egen sikkerhet og velferd, til at de lot seg skremme fra å gjøre det de mener er rett og riktig. Mange av de som er helt enig i hva vi arbeider med, ønsker å sitte på gjerdet for å vente på at andre skal ta støyten og gjøre jobben for dem, så å si. Når TLF er blitt større og mer godtatt av andre skal de melde seg inn, sier de. Dette er langt fra det vi trodde om stolte sjåfører.
Å ha den største kjeften ved kafebordet er ikke noe adelstegn, men å stå for det man mener, det adler taleren.
Kafeprat har kun en hensikt, fylle tiden med noe, men så snart det blir alvor, og snakket blir tatt litt lenger enn utgangsdøra, kan det få konsekvenser, mener tydeligvis noen. Er det disse konsekvensene enkelte er redde for?
Da kan vi berolige med at den eneste konsekvensen en slik handling får, er at vedkommende blir sett opp til av de andre rundt bordet neste gang.
Redselen for å melde seg inn i TLF er helt ubegrunnet. Her vil du bli behandlet som et tenkende individ og med respekt, du blir lyttet til og har demokratiske rettigheter.
Nå har også bileierne fått øynene opp for at vi er et seriøst forbund som setter næringen i fokus, ikke personlig vinning. Sammen med dem skal vi klare å få til en sunn transportnæring i Norge.
Slik yrkessjåfører blir behandlet av myndigheter og andre forbund, kan man få inntrykk av at vi er en pariakaste, men det kan det gjøres noe med. Om flere står opp for det de mener, får vi påvirkningskraft, vi blir hørt.
En annen ting som er viktig er vårt eget selvbilde. Vi må slutte å stå med lua i handa og håpe på almisser. Det får vi ikke.
Vi må være stolte av yrket vårt, vi må tørre å si fra når vi ser at vi blir dårlig behandlet. Vi må huske historien vår og være stolte av den.
Vi har mye å være stolte av så kast lua og løft hodet.
Vi skal ha tilbake vår tapte stolthet.
Husk bare at det er dere som bestemmer farten, og når tid vi skal få stoltheten igjen.
Til slutt – 5 tips til en bedre hverdag langs veien:
- Ikke la andre presse deg, ting tar den tiden det tar. Legg opp din egen rute og kjør det løpet du vet er forsvarlig.
- Hold kjøre og hvilebestemmelsene. Dette er fornuftige regler basert på erfaring og sundt bondevett.
- Hold hodet klart, slapp av, finn roen og følg trafikken. Uansett hvor mye du stresser kommer du ikke raskere frem. Selv om andre kan gi inntrykk av at det brenner under føttene dine, er det sjelden slik.
- Legg opp en fornuftig plan og hold kontakt med speditører, kunder og andre sjåfører om hvordan du ligger an i forhold til tidsskjema og fremdrift. Tydelighet skaper forutsigbarhet, forutsigbarhet motvirker stress.
- Ta hensyn til kroppens signaler, er du skjelven og fullstendig gira også lenge etter at du er framme og har slått av tenninga, er det noe galt. Ta dette seriøst og spør deg selv hva du kan gjøre annerledes for å senke stresset og beholde en jevn hvilepuls hele veien hjem.
Kjør roligere med TLF i ryggen.