I mangel på politisk styring hevder alle at de er imot svart arbeid og sosial dumping. Alle politikere er for den norske samfunnsmodellen i arbeidslivet. Eller er de? Ulovlig arbeid, og priser som tilbyder umulig kan leve av, aksepteres jevnlig. Det viktigste er at det er billig for den som skal ha noe utført.
I en artikkel i Dagens Næringsliv den 29. april 2017, skrev statsminister Erna Solberg blant annet: Vi må beskytte de seriøse virksomhetene og arbeidsgiverne mot useriøse konkurrenter som utnytter sårbare mennesker i arbeidsmarkedet, snyter på skatten og bryter regler om helse, miljø og sikkerhet”.
Vel og bra, men hva skjer når politikere, sammen med de etablerte organisasjonene, stilltiende og over lang tid har sett på at en hel næring nærmest har blitt ødelagt. Hvordan har dette vært mulig?
Det er ingen tvil om at transportbransjen i Norge ligger med brukket rygg. Selv om det fortsatt finnes seriøse norske transportører har det blitt slik at voldsomme markedsandeler i dag tilfaller utenlandske og til dels også norske transportører som opererer i det som populært kalles gråsonen. At det kalles gråsonen er defensivt fordi det er ren transportkriminalitet som bedrives. I potten ligger milliardsummer. Midler som elegant og til dels uproblematisk trekkes ut av den såkalte norske modellen.
Desto viktigere er det at samfunnet og politikere tar et oppgjør med dette, og benytter alle tilgjengelige kontrollmekanismer som sørger for at lovbrytere og skattesnytere blir stanset.
I TLF heller vi stadig mer mot at transportpolitikken i Norge foregår i lukkede rom og det er grunn til å tro at økonomiske interesser påvirker avgjørelsene. Økonomi som er skapt i den kriminelle delen av transport-Norge. På bakgrunn av det vi har hørt og sett det siste året der vi i TLF har levd tett på bransjen er det grunn til å varsle.
Denne artikkelen vil nok ikke gjøre oss mer populær i de etablerte kretsene i bransjens organisasjoner, der hvor politisk korrekthet er viktigere enn saken man skal jobbe for. Vår kritikk retter seg mot den transportpolitiske delen i forhold til utfordringene rundt sosial dumping og metodene man er villig til å ta i bruk for å stoppe kjeften på en organisasjon som er så uanstendig at den tillater seg å stille kritiske spørsmål til det som foregår.
Det vi vet er at i mer enn ti år har alle som kjenner bransjen sett at transportører fra lavkostland i Øst-Europa gradvis har overtatt enorme godsmengder fra norske transportører. Dette har fått foregå uten at noen har grepet inn. Fattige sjåfører fra fattige land dominerer stadig mer av transporten i Norge og disse sjåførene har arbeidsforhold og lønninger som på ingen måte er forenlig med den norske modellen.
Likevel er Politikere, NLF, LO og YS tause tilskuere.
NLFs administrasjonssjef er den viktigste talsmannen i norsk transportpolitikk i dag, og det kan virke ganske skremmende skal dere se. Ingenting av transportpolitisk karakter av en viss betydning går forbi eller utenom Geir A. Mo, selv om NLFs valgte leder Tore Velten er den medlemmene har valgt til politisk leder. Velten ser vi ikke en gang skyggen av. Det er administrasjonssjefen som fører ordet. La oss raskt legge til at Velten er en svært hyggelig kar som kjenner transportbransjen godt, men når politikerne, myndighetene, media eller andre lurer på noe om problemene i transportbransjen spør de Geir A Mo.
Dette fordi NLF har lykkes i å skape en arena hvor alle som betyr noe i transportbransjen møtes. Med andre ord er de flink å stelle i stand konferanser og andre arrangementer. De inviterte deltagerne holder sine foredrag, ofte med tema bestilt av NLF for å passe inn i den tematikken de vil belyse.
Det er ikke uvanlig at YTF og NTF deltar på NLF sine samlinger. Det samme gjelder Arbeidstilsynet, Politi og vegvesen. Det samme gjør politikere, både lokale og rikspolitikere inkludert Samferdselsministeren.
Før middagen og festen på kvelden kjører man gjennom foredragene. Tiden er ofte knapp så det blir liten tid til spørsmål. Den som alltid har lengst taletid er han som har regien, Geir A. Mo. Han forteller med troverdighet og innlevelse hvor dårlig det står til i den norske transportbransjen.
Men – han glemmer å fortelle noe. Han forteller ikke at NLF organiserer noen av dem som er storbrukere av Øst-europeiske biler. Og – han slipper unna med det. Ingen stiller kritiske spørsmål. Ikke en gang fagbevegelsen. Dermed fremstår NLF sine problemstillinger som absolutte sannheter og legger føringer for transportpolitikken i Norge.
Et enkelt søk i NLFs medlemslister gir oss treff som gjør at vi må stille nye spørsmål.
På listen over medlemmer finner vi blant andre:
Thermomax med styreleder Edvardas Liacho Vicius som også er Chief Executive Officer i Girteka tilhører NLF region 6 Trøndelag.
Bring Cargo tilhører NLF region 5 og 1.
Postnord tilhører NLF region 1.
Collicare Logistics tilhører NLF region 1.
Marine Harvest Markets Norway som ikke har egne biler tilhører NLF region 5.
Bama Gruppen AS tilhører NLF region 1.
Bama Logistikk AS tilhører NLF region 3.
Hvor mye disse selskapene betaler i kontingent til NLF kan vi bare spekulere i. Det vi vet er at disse selskapene alene har store interesser i transport utført av østeuropeiske selskaper som er toneangivende i den norske transportbransjen. Selskaper som Bring Slovakia (Bring), Vlantana (Postnord), Girteka (Thermomax), Kreiss (Collicare) og J Carrion (Bama).
La oss for ordens skyld legge til at vi kunne gjort listen over brukere av billigtransport mye lenger.
Hvordan kan man være trygg på at NLF og administrasjonssjefen vil norske sjåførarbeidsplasser vel? Spørsmålet blir om NLFs administrasjonssjef er en idealist som kjemper for norske sjåførarbeidsplasser eller om han egentlig fremmer interessene til egne medlemmer som er betydelige kontingentbetalere? Som administrasjonssjef skal du jobbe for medlemmene og de største og tyngste medlemmene har rangen foran de små. Det vil i alle fall være det som er vanlig slik vi ser det.
Derfor er det betimelig å stille spørsmålet igjen: Er det bra at Norges mektigste transportpolitiske talsmann Geir A Mo er den som blir lyttet til når myndighetene skal komme den sosiale dumpingen til livs?
Vi har i en tidligere reportasje omtalt Treparts bransjeprogram og vi er fortsatt like bekymret over at noen få utvalgte politisk korrekte alene i et lukket bransjeprogram skal sitte å ta de viktigste avgjørelsene for bransjen vår.
Vi stiller også derfor følgende spørsmål til alle bileiere, lastebilsjåfører og tillitsvalgte som leser dette:
Vet du hva som foregår i Treparts bransjeprogram?
Oppdateres du av ditt fagforbund eller av din bileierorganisasjon?
Har du noen gang blitt bedt om å komme med synspunkt i forbindelse med saker som har blitt behandlet i Treparts bransjeprogram?
Vi håper dere som har lest denne saken reflektere over de problemstillingene vi har stilt spørsmålstegn ved og vi kan love at vi vil følge opp med flere. Vi kan ikke være bastant i våre påstander så folk må gjøre seg opp sin egen mening akkurat som vi har gjort.
Likevel er det to ting som er sikkert. Det ene er at til tross for at NLF, YTF og NTF har engasjert seg i transportpolitikken de siste ti årene øker omfanget av sosial dumping og tilstedeværelsen av østeuropeiske vogntog hvert eneste år.
Det andre som er sikkert er at vi må tenke nytt og tørre å stille de kritiske spørsmålene hvis vi skal komme noen vei med den norske transportbransjen. Derfor er arbeidet TLF gjør viktig.
I TLF er det mange prosjekter som ligger på vent fordi vi ikke har ressurser til å følge dem opp så raskt vi skulle ønske. Dels fordi vi trenger mer ressurser og dels fordi vi prioriterer medlemspleie.
Bli med i TLF du også. Da forsikrer du arbeidsforholdet ditt samtidig som du støtter den eneste rene fagforeningen for lastebilsjåførene i Norge.
Vi har den laveste kontingenten, de beste medlemsfordelene og den beste transportpolitikken.
Støtt TLF i kampen for norske sjåfører og bileiere på norske veier!