Alle yrkesaktive i Norge bidrar til AFP-ordningen gjennom skatteseddelen. Likevel er det bare et utvalg arbeidstakere som faktisk får nyte godt av den. Resultatet er en ordning som oppleves urettferdig, og som skaper store forskjeller mellom folk.

AFP, avtalefestet pensjon, skulle i utgangspunktet gi folk mulighet til å gå av tidligere etter et langt arbeidsliv. Men realiteten er at retten til AFP avhenger av tariffavtaler og medlemskap i bestemte bransjer. Dermed kan to personer som har jobbet like mange år, og som begge har betalt like mye skatt, ende opp med helt ulike pensjonsmuligheter.

Dette rammer spesielt hardt de som har hatt fysisk krevende jobber. Mange i disse yrkene lever kortere liv, og burde derfor ha størst behov for å kunne gå av tidligere. Likevel mister mange av dem AFP-rettighetene dersom de har vært innom arbeidsplasser uten tariffavtale, eller hvis arbeidsgiver har stått utenfor ordningen.

I praksis betyr dette at alle betaler for ordningen, men at bare noen utvalgte får ta del i den. Det er vanskelig å se hvordan dette kan forsvares som rettferdig. En velferdsstat bygger på prinsippet om fellesskap og likebehandling. Når fellesskapet betaler, bør fellesskapet også ha rettigheter tilbake.

Hvis vi ønsker å bevare tilliten til pensjonssystemet og til velferdsstaten, må AFP gjøres mer rettferdig. Når alle bidrar, bør alle ha rett til samme ordning

Bingopensjon

Dersom du tar ut AFP tidlig, beholder du pengene til deg og dine arvinger. Hvis venter med uttaket og dør tidlig, får arvingene null, og pengene går til andre i AFP-ordningen.

Avtalefestet pensjon (AFP) ble innført for å gi slitne arbeidstakere muligheten til å trappe ned før ordinær pensjonsalder. Ordningen finansieres indirekte av fellesskapet gjennom skattesystemet, men likevel er det bare en begrenset gruppe arbeidstakere som har reell tilgang til den. Dette reiser spørsmål om legitimitet og rettferdighet i en velferdsstat som ellers bygger på universelle prinsipper.

For det første: Tilgangen til AFP avhenger av om arbeidsgiver er tilknyttet en tariffavtale. En arbeidstaker som i løpet av karrieren har hatt perioder i bedrifter uten tariff, kan dermed miste retten – selv etter flere tiår i arbeidslivet. Dermed blir rettigheten mer et resultat av organisatoriske forhold enn av innsats eller behov.

For det andre: Ordningen treffer sosialt skjevt. Mange som jobber i fysisk krevende yrker, som industri, renhold, transport eller bygg og anlegg, har kortere levealder enn gjennomsnittet. Nettopp disse arbeidstakerne kunne hatt størst nytte av å gå av tidligere. Men dersom de står utenfor tariffsystemet, faller de likevel ut. Resultatet blir en pensjonsordning som i praksis favoriserer grupper som ofte allerede har bedre helse og lengre leveutsikter.

For det tredje: Finansieringen er i hovedsak kollektiv. Alle bidrar gjennom skatteseddelen, men bare noen får tilgang til ytelsen. Det betyr at det skjer en systematisk omfordeling fra de som står utenfor ordningen, til de som omfattes. I et velferdssystem som ellers bygger på universelle ytelser, er dette et uvanlig unntak.

Skal AFP beholde legitimiteten, må spørsmålet stilles: Er det rimelig at en så viktig del av pensjonssystemet forbeholdes en minoritet av arbeidstakerne? Når alle bidrar, bør ordningen også komme alle til gode. Hvis ikke undergraves prinsippet om likhet som velferdsstaten hviler på.

Hva er obligatorisk tjenestepensjon

Obligatorisk tjenestepensjon er en pensjonsordning som sikrer økonomisk trygghet for arbeidstakere i Norge når de går av med pensjon. Dette er et viktig element i det norske pensjonssystemet, og for mange arbeidstakere utgjør OTP en betydelig del av den totale pensjonsinntekten.

Ifølge norsk lov må alle arbeidsgivere ha en OTP-ordning som sikrer at ansatte får en pensjonsopptjening i tillegg til den offentlige pensjonen. Ordningen ble innført i 2006 for å styrke pensjonssystemet og gi bedre pensjonsbeskyttelse til arbeidstakere.

OTP fungerer slik at arbeidsgivere setter av en prosentandel av lønnen til pensjonsopptjening. Denne prosentandelen er lovbestemt og kan variere noe, men den ligger vanligvis mellom 2% og 7% av brutto årslønn opp til 12 G. Mange arbeidsgivere velger å tilby en høyere prosentandel, ofte mellom 4% og 7% for å være konkurransedyktige i markedet. Det er arbeidsgiveren som skal dekke alle kostnader ved pensjonsavtalen for ansatte.

En pensjonsordning er økonomisk gunstig for bedriften sett ut ifra flere forhold:

• Gode ordninger skaper lojale ansatte
• Bedriften står sterkere i konkurransen om de kloke hodene
• Ansatte kan bidra med egensparing etc.
• Utgiftene til pensjon kostnadsføres, og reduserer dermed skattegrunnlaget til bedriften
• Sparenivået kan endres av arbeidsgiver

Vi står nå foran et lønnsoppgjør hvor forventningene til lønnsvekst er høye. I lønnsforhandlinger kan en kombinasjon av lønn og pensjon være svært gunstig både for arbeidstaker og arbeidsgiver, og en høyere sparesats kan faktisk gjøre en bedrift til en mer attraktiv arbeidsgiver. Det er så enkelt at hvis en arbeidstaker har valget mellom to arbeidsgivere kan en bedrift med høyere sparesats på innskuddspensjonen for sine ansatte bli det foretrukne valget.

Oppsummert

Obligatorisk tjenestepensjon (OTP) tiltrekker arbeidstakere fordi det er et viktig ansettelsesgode som gir økt pensjonssparing og trygghet, samt skattefordeler

En god pensjonsordning gjør en bedrift mer attraktiv for rekruttering og bidrar til å beholde ansatte ved å øke deres tilfredshet og lojalitet.

OG – i motsetning til AFP er arbeidstakere garantert at innskutt pensjonskapital beholdes av dem selv, eventuelt deres etterlatte.