Det kan være praktisk å slippe å først starte opp nettleseren, og så enten taste inn URL-en til nettstedet eller velge det fra en liste over bokmerker. Ett trykk er bedre enn tre!
Det var tirsdag før påske, veien var tørr og solnedgangen så vakker som den bare kunne være på RV52 over Hemsedalsfjellet på denne årstiden. Nyhetene var akkurat ferdig og han dyttet i gang CD spilleren igjen og «Silikon i tatti» fylte førerhuset med vellyd, syntes i alle fall Olav Harr.
Han gledet seg til å komme hjem til påskeferie og et av de største høydepunktene denne påsken, kom til å bli 50 års dagen som skulle feires på langfredag med stor fest. Kjente han Line rett, ville dagen bli perfekt. Han hadde truffet Line for 25 år siden på Kielfergen, hvor hun hadde jobbet som stuepike og hvor hun denne natten i oktober hadde oppfylt alle kontinentsjåførers våte stuepikedrøm, et sted der ute i havet.
De hadde aldri blitt enig om hyrdestunden fant sted i Skagerak eller om det var i Kattegat.
Nyhetene hadde vært preget av de to siste sjåførdrapene. En tippbilsjåfør hadde blitt drept inne på en byggeplass i Fyllingsdalen og en langtransportsjåfør var funnet i en blodpøl ved dieselpumpen på en Circle K stasjon ved Os utenfor Bergen. I alt seks lastebilsjåfører var funnet drept i eller ved lastebilen i bergensområdet den siste måneden og politiet stod helt uten spor i saken. Jævla nifst med disse sjåførdrapene tenkte Olav Harr. Mafia hele bransjen tenkte han i det han registrerte at lysskiltet varslet kontroll i Lærdal. Hvis det var noe han var lei, var det kontrollene til Statens Vegvesen. Kunne det virkelig være nødvendig å bli kontrollert hver jævla dag tenkte han i det han åpnet døren og en ung spire av en kontrollør, som garantert ikke var tørr bak ørene, med usikker stemme sa «god kveld».
På politihuset i Bergen var stemningen trykket. Ulf Gregersen hadde akkurat kommet inn i rommet hvor politimesteren og etterforskningsledelsen ved Vest Politidistrikt satt på hver sin stol, alle iført sine blanke politiuniformer.
Ulf Gregersen var som de flest andre påskekrimhelter. Høy, kraftig, ubarbert, røykte for mye og stinket alt for ofte av bakfyll. Han var frynsete i nervene og han var skilt fra en kvinnelig kollega som egentlig elsket ham, men som også hatet ham. Hun var selvsagt også den vakreste. Ulf Gregersen var også kjent for sine utradisjonelle etterforskningsmetoder. Han var godt likt av fotfolket og av de fleste kontordamene i etaten, men han var hatet av de fleste fra mellomledernivå og videre oppover i systemet. Alle i ledelsen mislikte Gregersen, men politimesteren så noe godt i ham og visste at når sakene ble stygge nok, ja da var han mannen for jobben.
Politimesteren reiste seg og håndhilste på Ulf Gregersen. (Dette skjedde før Koronapandemien inntok landet) «Som du vet Gregersen», begynte han, «så står vi helt fast i etterforskningen av sjåførdrapene de siste 4 ukene, og det er derfor vi har kalt deg inn fra Oslo for å lede den omfattende etterforskningen. Jeg har Samferdselsministeren på nakken og han krever saken oppklart øyeblikkelig».
Gregersen var opprinnelig bergenser, men etter at skilsmissen med Mona Storm var et faktum, reiste han til Oslo. Han måtte bort fra alt. De hadde levd i et forhold som svingte fra det perfekte til det tragiske. Drikkingen som Gregersen brukte til å holde nervene under kontroll var nok medvirkende til at politibetjent Mona Storm ble funnet på kopirommet på trafikkavsnittet sammen med politioverbetjent Frank Glad, midt i en aktivitet som kopirom ikke er konstruert for.
Hva Gregersen hadde ment om dette kan man den dag i dag lese av Frank Glad sitt ansikt. Klumpen etter nesebeinsbruddet og det markante arret over det høyre øyenbrynet forteller sin triste historie. I alle fall for alle som vet.
Mona Storm er etterforsker ved sedelighetsavsnittet i Vest Politidistrikt. For Frank Glad endte akten på kopirommet med at han ble frosset ut av politiet, og i dag jobber han som leder for vekterne på Bergen Storsenter.
Gregersen har aldri vært lei seg for at Frank Glad røk ut av politiet, men selv var han ferdig med saken etter at han hadde slått Frank Glad halvt i hjel på parkeringsplassen utenfor politihuset med mange av kollegene som tilskuere fra politihusets vinduer. Saken ble anmeldt, men henlagt på bevisets stilling. Ingen vitner hadde sett hva som hadde foregått på parkeringsplassen.
«Etterforskningsleder Øystein Adler Hov vil fortelle det vi vet så langt i saken,» fortsatte Politimesteren og vendte blikket mot Gregersen og så mot Øystein Adler Hov samtidig som han gav et lite nikk..
Øystein Adler Hov var en tynn hengslete mann i begynnelsen av førtiårene med krokete nakke og en altfor stor nese som bar de kraftige sorte brillene som passet dårlig til den bleke huden og den unaturlig smale munnen. Gregersen tenkte at han der klarer faen ikke å spise et eple hvis det ikke serveres i oppskårede biter.
Adler hov gikk i gang og fortalte hva politiet visste om drapene. Etter 25 minutter måtte Gregersen skjule en gjesp i hånden sin. Enten er dette kjedelig eller så har jeg jetlag, og man kan da for faen ikke få jetlag etter en flytur fra Oslo til Bergen tenkte Gregersen, samtidig som han konkluderte med at jetlagen var forårsaket av han med de store brillene og den lange nesen.
Da etterforskningslederen var ferdig reiste Gregersen seg og sa tørt. «Vi har altså ingenting? Ikke et jævla spor?» Gregersen prøvde å få øyenkontakt med etterforskningslederen, men han klarte ikke å fange det flakkende blikket.
Idet Gregersen skulle fortelle etterforskningslederen at det hadde vært imponerende å høre at en mann kan bruke 30 minutter på å fortelle absolutt ingenting, gikk døren til møterommet opp. Inn raste en politibetjent med et papir i hånden. «vi har en savnet langtransportsjåfør i Lærdal!» fortalte han og gav papiret til Gregersen.
Hmm… Gregersen mumlet samtidig som han leste. Vogntog stoppet i kontroll, føreren var borte når vi skulle levere tilbake papirene, hadde vegvesenets kontrollør forklart til lensmannen i Lærdal. Videre stod det å lese at ingen hadde sett sjåføren forlate området. Det var ingen tegn til kamp i førerhuset, men en kniv var stukket inn midt i rattet og kniven festet en lapp som hadde følgende budskap: Payback time…
«Seriemorder», sa Gregersen og tittet ned på politimesteren. Men… «Hvordan kan vi være sikre på det,» avbrøt etterforskningslederen, og Gregersen mente å kunne se en arroganse skjult i de sammenknepne øynene skjult bak de gedigne brillene. «lappen og kniven, lappen og kniven Hov» gjentok Gregersen. «Det er bare seriemordere som er så skrudde i skallen at de holder på med symbol og budskap. Skaff meg alt vi har om de andre sjåførdrapene.» Jeg tar en tur oppom til rettsmedisineren hørte de i det Gregersen forsvant ut døren fra møterommet.
Olav Harr åpnet øynene og kjente at han var svimmel. Både armer og bein var stripset og munnen var tapet. Over hodet hadde han en hette. Hva faen er det som skjer tenkte Harr og prøvd å huske tilbake. Han hadde blitt stoppet i tungbilkontroll og han var bedt om å kjøre til baksiden av anlegget for å vente på papirene de skulle kontrollere. Han hadde kjent at naturen hadde krevd sitt og han hadde gått for å slå lens i skogkanten, han husket lyden av kvisten som brakk og han husker den kraftige neven som holdt fillen foran munnen og nesen. Så ble alt svart.
At han nå befant seg i varerommet på en bil var det ingen tvil om, men hvor var han på vei? Og hvorfor? Han kjente at det knøt seg i magen og han var kvalm. Jo mer han våknet, jo reddere kjente han at han var.
Gregersen hadde alltid hatt et anstrengt forhold til rettsmedisinerne. De var viktig og hadde hjulpet han i veldig mange saker, det var ikke det. At de jobbet med døde personer var heller ikke problemet. Det gjorde jo i og for seg han også. Han kunne egentlig ikke sette fingen på hva det var helt konkret, men kanskje det faktum at de tilsynelatende lot til å trives på jobben hadde noe med saken å gjøre.
«Det må alltid dø noen for at vi to treffes Ulf», sa hun med et lite smil i det hun åpnet døren og tok ham imot. Åse Skarholm var en av landets flinkeste rettsmedisinere om ikke den aller flinkeste. Gregersen hadde jobbet med henne flere ganger tidligere. Hun var en dame sent i førtiårene og hvis hun hadde jobbet i for eksempel et bakeri og ikke alltid hatt håret i en stram knute, ville han kunne sagt at hun var attraktiv.
«Ja det er en skjebnens ironi over det Åse,» svarte Gregersen samtidig som tankene bringer han tilbake til den morgenen for tre år siden, når han våknet opp i samme seng som henne etter et seminar om vold mot Thorax på Vossevangen Hotell. Han aner ikke den dag i dag hva han var med på den natten og han hadde aldri brydd seg med å spørre, men etter den natten hadde den ellers så humørsyke kvinnen endret seg til noe som var hyggeligere. Han var usikker på om forandringen skyldtes begjær eller medlidenhet og han ville egentlig ikke vite det heller.
«Jeg er ganske sikker på at du har med en seriemorder å gjøre Ulf. Lastebilsjåførene er alle drept med kniv. Jeg kan ikke fastslå at drapsvåpenet er det samme, men skadene er ganske lik. Snitt i halsen og stikkskader i brystet eller Thorax. Husker du?»
«Eh husker hva?» Ulf så opp. «Thorax, seminaret på Voss,» smilte Åse. «Ja jøss,» sa Gregersen og så i gulvet. «Andre ting som knytter likene til samme drapsmann?» Spurte han med en myndig stemme som han selv ikke kjente igjen. «I høyeste grad,» svarer hun. «Se på disse bildene. Alle har en bokstav festet til venstre stortå. Det ser ut som Dymo, du vet slike man bruker for å lage navneskilt til skap, termoser og matbokser. Bokstavene gir ingen mening til meg. I,a,m,a,b og e. Et åpenbart budskap for den som klarer å tyde det.»
«Andre ting Åse?» Gregersen ser på hele henne at hun har mer å fortelle.
«Jo altså,» sier hun og retter seg litt opp og trekker inn i en mer alvorlig mine. «Drapene har som du ser klare likhetstrekk i forhold til både skader og drapsvåpen. Jeg kan ikke si at drapene er utført med samme våpen, men de er utført med kniver. Ikke alt for store. På meg virker det som om drapene er beregnende og overveid. Ikke tegn til unødvendig vold eller affekt. Jeg vil si at likene bærer preg av en drapsmann som skal hevne.»
«Andre ting?» Spør Gregersen i det han reiser seg fra stolen på Åse Skarholms kontor.
«Nei… Eller jo det er en ting.» Gregersen snur seg mot henne. «Skulle vi tatt en middag og litt vin en kveld»? Hun stilte spørsmålet uten å møte blikket hans. Gregersen mottok spørsmålet som et elektrisk støt. «Vi får se Åse, vi får se…» I det han setter seg i bilen tenker han ar kanskje var det begjær og ikke medlidenhet tross alt, samtidig som han kjente på at han ikke akkurat var komfortabel med tanken, tanken på middag og vin med denne kvinnen han ikke klarte å definere hva han følte for.
I det Gregersen setter seg inn i bilen ser han at telefonen som han lot ligge i passasjersetet i bilen blinker. 29 ubesvarte anrop, alle fra politimesteren og en SMS, også den fra samme avsender.
MØT PÅ POLITIHUSET OMGÅENDE! FEM NYE LASTEBILSJÅFØRER MELDT SAVNET!
Helvete tenker Gregersen. Hva faen er det som foregår?
Hevneren – Del 2
«Da er vi alle,» sier politimesteren i det Ulf Gregersen entrer rommet og briefingen kan begynne. «Det siste døgnet har vi fått inn seks meldinger om savnede personer. Samtlige er savnet fra vårt distrikt og alle er lastebilsjåfører.
De har forsvunnet når de har vært på jobb og kjøretøyene er funnet tomme. Fem kjøretøy er funnet i Bergen og omegn og ett kjøretøy er funnet tomt i Lærdal.
Ingen av kjøretøyene bærer preg av kamp eller har skader eller spor som kan forklare oss hva som har skjedd. Det finnes heller ikke blodspor. I kjøretøyet fra Lærdal er det heller ikke tekniske spor så langt, men i dette kjøretøyet var det plantet en kniv i rattet gjennom en lapp hvor det stod «payback time» skrevet med blokkbokstaver og en blå kulepenn. Alle kjøretøyene er tauet inn og gjennomgås for tekniske spor i dette øyeblikk.
Vi deler oss inn i grupper to og to og hver gruppe etterforsker hver sin savnede sjåfør. Etterforskningsleder Hov leder en gruppe på seks personer her inne på kammeret som skaffer oversikt over dataspor og om det er noe som kan knytte ofrene og de savnede sammen. De som jobber på huset rapporterer til Hov, de som jobber ute rapporterer direkte til meg. Sett i gang!
Gregersen! du blir igjen.»
Gregersen ser rommet tømmes og politimesteren lukker døren og snur seg mot Gregersen. «Du skal ha med deg Emma Borgen.»
Gregersen rykker til. «Jeg jobber alene. Jeg…» Politimesteren avbryter. «Du jobber med Emma Borgen og den diskusjonen er avsluttet. Hun sitter på piketten og hun er med deg når du reiser herfra.»
Veldig mange påskekrimhelter ville nok diskutert vel og lenge med politimesteren for alle hater å ha med en makker. Derfor bestemte Gregersen seg for at han skal skille seg litt ut i forhold til alle de andre påskekrimheltene. Siden dette er en komprimert påskekrim bestemmer han seg for å godta at han har fått en makker og han bestemmer seg for at han skal prøve å gi jenta en sjanse, selv om han vet innerst inne at han er veldig dårlig på relasjonen til det motsatte kjønn, enten han er på jobb eller har fri.
Emma Borgen er 27 år og gikk ut av politihøyskolen med toppkarakterer. Etter to år med patruljekjøring fikk hun tilbud om å prøve seg som etterforsker.
Emma Borgen er som de fleste makkerne til påskekrimheltene vakker, klok, hun ser selvsagt opp til kollegaen sin, samtidig som hun forakter hans kvinnesyn. Likevel forstår hun ham. Hun rettferdiggjør på en merkelig måte fylleånden, raseriutbruddene og egoismen en god krimhelt bærer med deg. Det er liksom slik det skal være, og på en måte føler hun seg også litt tiltrukket av ham, selv om hun alltid er rask med å skyve fra seg disse tankene når de dukker opp.
Emma Borgen sitter bak rattet på den sivile politibilen og knasker på en gulrot samtidig som hun ser Ulf Gregersen småløpe mot bilen i regnværet. Med seg fra bensinstasjonen har han to wienerpølser i brød med Ketchup, sennep og masse rå løk. Gregersen er veldig glad i rå løk. I det han setter seg inn i bilen kjenner Emma en eim av våt mann, bakfyll, billig parfyme og rå løk. Hun legger resten av gulroten tilbake i matboksen. Plutselig var hun mett.
På motorveien ser de morgenrushet som snegler seg sakte inn mot Bergen by. Emma setter bilen i bevegelse og kort tid etterpå parkerer de på gjesteparkeringen ved Flaktveitrinden sameie som består av en klynge rekkehus av den billige sorten.
Line Harr åpner døren. Ansiktet er oppløst i tårer og det lange gråblonde håret er ustelt. Den rosa morgenkåpen er knytt stramt rundt livet og hun er barbeint i de blå crocsene.
«Har dere funnet ham? Har dere funnet Olav?» En tåre renner ned over kinnet i det hun slipper de to politifolkene inn i entreen.
Veggene i entreen er dekorert med bilder av gamle lastebiler. Sikkert lastebiler som Olav Harr har kjørt før i tiden, tenker Gregersen.
I det han setter seg ned i sofaen gulper han litt løk og han takker ja til en Fisherman Friend som Emma tilbyr han.
«Vi har ikke funnet Olav Harr» sier Gregersen. «Ikke enda, men vi leter med alle ressurser. Hadde Olav noen fiender? Noen som ville ham vondt?»
«Jeg vet ikke,» hikstet Line. «Jeg tror ikke det, men jeg kjente ham ikke så godt». Gregersen ser Line i øynene. «Kjente du han ikke så godt? I følge mine opplysninger har dere vært gift i 25 år. Dette må du forklare meg.»
«Jo, altså.» Line rettet seg opp i ryggen og pustet dypt. « Han var jo aldri hjemme. Han reiste land og strand rundt i det forbannede vogntoget sitt og de få dagene han var hjemme, sov han. Og hvis han ikke sov,» sa hun å reiste seg. «Hvis han ikke sov var han ute og vasket og pusset på lastebilen, eller så var han inne på Facebook på en eller annen sjåførside. Vi så hverandre ikke så mye, men vi elsker hverandre og på langfredag skulle vi feire 50 årsdagen hans.»
Hun snudde seg brått mot Gregersen. «Tror dere at han er død?» Stemmen brast. Hun så på Gregersen med et bedende blikk og et håp om at denne store politimannen med den store skinnjakken og tredagersskjegget som hadde gitt stuen en odør av Fishermans Friend, rå løk og allerede fordøyd Whiskey, kunne gi henne et halmstrå å klamre seg til.
Gregersen reiste seg og ga tegn til Emma om at de var ferdig her. Han snudde seg mot Line og sa: «Foreløpig har vi ingen opplysninger som tyder på at Olav er død. Som du sikkert har fått med deg i nyhetene, har det vært en del drap knyttet til lastebilsjåfører, men felles for alle drapene er det at de drepte er funnet ved lastebilen. Nå er en del lastebilsjåfører meldt savnet. Det kan gi oss håp om at disse kan dukke opp i live.»
«Hadde Olav en PC» spurte Emma. «Ja den står her inne» sa Line og åpnet døren til hjemmekontoret. «Kan vi ta den med oss»? Spurte Emma og Line bekreftet med en armbevegelse og et lite nikk.
Emma dro ut stikkontakten til pc-en og holdt på å miste balansen når hun støtte mot en stabel som måtte inneholde i alle fall tre årganger med Transportmagasinet.
Rushtrafikken inn mot Bergen sentrum var lettet og trafikken fløt fint. De var akkurat kommet ut av Eidsvågstunnelen da Gregersens telefon ringte.
«Kjør ut til Dokkeskjærskaien. Det er gjort likfunn i containerhavnen. Krimteknisk er sendt ut herfra og det skal visstnok befinne seg et vitne på stedet.» Politimesterens stemme hørtes resignert ut. «Vi er på vei» sa Gregersen og ba Emma om å sette fart på bilen.
Varebilen hadde stoppet og det ble helt stille. Det var vanskelig for Olav Harr å anslå hvor lenge de hadde kjørt, men han mente at det måtte dreie seg om flere timer. Han hørte at det ble romstert med ett eller annet fremme i bilen, så hørte han at en dør gikk opp og noen gikk ut av bilen. Han hadde ikke hørt at noen hadde snakket sammen på turen, så det var sannsynlig at det bare var en mann. Olav Harr hadde strammet hver eneste muskel i kroppen. Det får briste eller bære, kanskje er det nå jeg får muligheten til å komme unna.
Døren til varerommet ble åpnet. «Hva faen er det som foregår!» Olav harr merket at stemmen ikke hørtes så skremmende ut som han hadde tenkt. I det han løftet hodet kjente han støtet og den intense smerten som forplantet seg til hver eneste celle i kroppen hans, så ble alt svart og stille…
«Tror du det er liket av en av de savnede lastebilsjåførene de har funnet ULf?» Emma vekslet mellom å se på veien og på Gregersen. De kunne holde relativt høy fart siden det ikke var så tett trafikk. For å ha fri bane valgte hun å bruke sirenene også inne i den lange Fløyfjellstunnelen som lar deg kjøre utenom Bergen sentrum.
«Aner ikke Emma,» svarte Gregersen. Hvem faen reiser rundt og dreper lastebilsjåfører. Det gir jo faen ingen mening». Han kjente at han var sulten igjen. Faen! Faen! Han hadde sovet dårlig på natten. Han hadde tenkt på Mona. Det gjorde han alltid når han var i Bergen og han gjorde det også når han var i Oslo hvis han drakk. Så det ble ganske ofte.
I det bilen gikk ut av Fløyfjellstunnelen ble den møtt av en vegg av vann. Regnet bøttet ned. Faen! Faen!
På Dokkeskjærskaien var det så mye blålys at det var vanskelig å finne åstedet.
«Der!» sier Emma. «Der borte ved den grønne containeren».
Politiet hadde satt opp sperrebånd i området rundt containeren. På utsiden av sperrebåndene var det en del skuelystne og også noen journalister. Teknisk hadde rigget til lyskastere som lyste inn i containeren og de hadde startet undersøkelsene antrukket i sine hvite overtrekksdrakter, blå hårnett, munnbind og blå skoposer.
« Det ser jo faen meg ut som om det skulle ha brutt ut en jævla pandemi her Emma» Gregersen så på Emma og smilte, «Og hvordan i helvete kan det ha seg at disse journalistene er på åstedet før oss?»
Gregersen gikk mot sperrebåndet og han ble møtt av lederen for teknisk. «Heng i Gregersen! Raska på!» Gregersen møtte teknikeren med blikket. «Raska på? Jeg kjenner allerede på lukten at det ikke er noe som haster». Lukten av lik hadde Gregersen aldri klart å venne seg til. Bevares, han fikk jobben gjort, men lukten fortalte alltid om tragedie og jævla mye papirarbeid.
«Lukten for faen!» nesten skrek teknikeren. «Vannet og regnet Ulf… Jeg står her og blir våt til skinnet!»
«Hva har vi her?» Gregersen hadde satt opp farten og teknikeren som sannsynligvis veide det samme i kilo som kroppen raget over havoverflaten i centimeter hadde havnet litt bak han. Gregersen tok seg i å smile når han så teknikeren plaske gjennom dammen han selv nettopp hadde hoppet over.
«Vi har fem lik inne i containeren. To kvinner og tre menn». Kom det fra teknikeren som allerede hadde tendenser til å være litt andpusten.
Gregersen gikk inn i containeren og der lå fem døde kropper. De lå på tvers med hodene mot langveggen. Likene så ut som om de var lagt slik med omhu. De var ikke slengt inn i containeren.
«Her har vi fem av de seks savnede lastebilsjåførene,» sa Gregersen og snudde seg mot døren. Etterforskningsleder Hov kom akkurat inn i containeren sammen med Emma.
«Hvordan kan du si at dette er de savnede lastebilsjåførene?» spurte Hov.
«Se på disse tre karene. Scania T-skjorte på han første, nummer to med den jævla kjeden som fester lommeboken i buksen og tredjemann med Grønn Bring T-skjorte. Ganske opplagt eller?» Gregersen tok et steg tilbake slik at Hov kunne gå lenger inn i containeren.
« Men kvinnene Gregersen? De er kledd helt vanlig. Hvordan kan du være sikker på at de er lastebilsjåfører?»
Gregersen så på hov. Han likte ikke typen. En jævla teoretiker som var så indoktrinert i lover og paragrafer at han hadde mistet gangsynet totalt.
«Jeg vet ikke om deg Hov og din relasjon til kvinner, og la meg si det med en gang at jeg heller ikke vil vite noe om det. Men ut i fra mine erfaringer er det rimelig å anta at relativt flotte unge jenter som ser både velstelt ut og som er bra kledd, har noe med transportbransjen å gjøre når de er iført raggsokker og klogger.»
‘Fortsettelse følger i morgen ca 17.00’
Hevneren – Del 3
Klokken var blitt 06.15 og Gregersen hadde sovet lite og urolig hele natten. På gulvet ved siden av sengen lå en tom flaske Upper Ten og han registrerte at minibaren nok en gang var tømt for alkoholholdig innhold. Hodepinen dundret i tinningen og sengetøyet var fuktig av svette.
På veien ut i dusjen svelget han fire IBUX.
Gårsdagen hadde vært hektisk etter likfunnene på Dokkeskjærskaien. Avhørene på stedet hadde ikke gitt nye spor. Likene var blitt funnet av en eldre herre som hadde luftet hunden sin. Gregersen hadde sett kjøteren og det gikk faktisk en stund før han fant seg til rette med at skapningen i enden av båndet faktisk var en hund. Det skulle være en slags nakenhund fra ett eller annet sted Gregersen ikke husket. Det hadde eieren stolt opplyst om da Gregersen spurte. Naken og naken hadde Gregersen tenkt, for den hadde vitterlig noe pels, eller var det hår. Samme faen. Den fikk i alle fall Gregersens tanker inn på alt for mye cellegift.
Gamlingen gikk en fast tur med kjøteren og den hadde reagert veldig på denne containeren og gamlingen hadde blitt så nysgjerrig at han hadde åpnet døren i Containeren. Deretter hadde han slått alarm. Gamlingen var styreformann i et borettslag like i nærheten og det forklarte kanskje oppførselen på åstedet. Gamlingen hadde gått rundt med stor pondus og snakket med tilskuere og presse og oppført seg som om han var selveste jævla Derrick.
Det var alt de hadde. Altså nada, null, ingenting..
Senere på ettermiddagen og ut over kvelden hadde man gått gjennom saken sammen med de andre etterforskerne. Ingen av de drepte sjåførene hadde noen kjente fiender. Alle sammen ble beskrevet som hyggelige folk av venner og familie, og arbeidsgiverne hadde gitt dem de beste skussmål.
Det var ikke kjent at noen av ofrene kjente hverandre, selv om det ikke kunne utelukkes at de hadde møttes som kolleger etter veien.
Åse Skarholm på rettsmedisinsk kunne ikke fortelle stort annet enn det hun hadde fortalt når han hadde vært innom kontoret tidligere. Alt tydet på samme drapsmann, drapsvåpen og skadene var lik på alle ofrene. Kutt i halsen og stikk i brystet. Drapsvåpenet: En eller flere ikke for store kniver, og nye Dymo bokstaver klistret til ofrenes venstre stortå.
Gregersen hadde funnet merkene med bokstavene allerede ute på åstedet i containeren. Skjønt åsted og åsted. Gregersen var temmelig sikker på at ofrene var drept et annet sted og senere flyttet til containeren på Dokkeskjærskaien. Det var lite blod i containeren.
Så var det de jævla bokstavene. Gregersen hatet å måtte bruke hjernen sin på oppgaver en eller annen syk jævel ett eller annet sted hadde kokt sammen for å vekke politiets oppmerksomhet.
Nå var i,a,m,a,b og e, blitt til i,a,m,a,b,e,p,t,c,y,k . Gregersen hadde annet å gjøre enn å løse en jævla påskerebus, men problemet som Gregersen også hadde måttet ta inn over seg, var at de stod ovenfor elleve drapsoffer og en fortsatt savnet lastebilsjåfør, uten at de hadde et jævla spor i saken.
Hvem går rundt og dreper lastebilsjåfører og hvorfor?
Det var etterforskningsleder Hov som hadde kommet flaksende inn i briefingrommet på politihuset som en påskehare fra helvete med en lapp i hånden. Han viste stolt opp ordene «payback time»
Dette er satt sammen av bokstavene som var festet på likene fortalte han stolt.
Gregersen hadde motvillig måttet innrømme for seg selv at Hovs innsats med påskerebusen i alle fall kunne sette drapsmannen i forbindelse med det som fortsatt var en savnet sak fra Lærdal. Dette betyr at hvis Olav Harr fortsatt lever, er han i en drapsmanns forvaring. En drapsmann som hadde vist til gangs at han ikke bare drev med tomprat.
Senere på kvelden når han skulle til hotellet hadde han møtt sin tidligere kone, Mona Storm i resepsjonen i politihuset. Han hadde sagt hei, men hun hadde ikke engang svart.
Såret i Gregersens sjel hadde vært åpent helt siden han forlot Mona. Det var gått fire år, men smerten ville ikke avta. Bare han bladde forbi navnet hennes i telefonboken på mobilen stakk det i såret.
Etter at han hadde drukket nesten en hel flaske Upper Ten på hotellrommet hadde han ringt til henne. Heldigvis hadde hun ikke svart.
Dusjen hadde gjort godt og ibuxen hadde dempet hodepinen til et nivå det i alle fall gikk an å leve med.
Gregersen kledde på seg. Barbering og frokost orket han ikke tanken på. Han tok med seg et beger med kaffe fra resepsjonen og spaserte over Torgalmenningen i retning politihuset i
Allehelgens gate 6. Det regnet ikke nå.
Gregersen hadde tent seg en røyk og stod på trappen utenfor politihuset. Møtet med etterforskningsledelsen skulle starte klokken 0900. Det var enda 10 minutter igjen.
«God Morgen!» Emma Borgen smilte mot ham samtidig som hun låste sykkelen til sykkelstativet. «God Morgen!» Svarte Gregersen samtidig som han tenkte at Emma er en veldig flott dame før hun setter sykkelhjelmen på hodet.
«Er du klar for møte i etterforskningsgruppen Ulf?» Hun så på hele han at han hadde trengt en god natts søvn. Hun bød på en Fishermans Friend og Gregersen gliste. Mellom tennene så hun en pastill av samme fabrikat, fortapt i et miljø bestående av alkoholdunst, tobakk og et ordforråd som passet best i et maskinrom langt til havs eller på en kneipe hvor trailersjåførene super på lunken kaffe etter å ha inntatt dagens rett på menyen, eller kjøttkaker om du vil.
«Jeg kjøpte meg en pakke selv» svarte Gregersen, «Men takk som byr».
Det var etterforskningsleder Hov som førte ordet. Han fortalte at etterforskningsgruppen hadde samlet sammen alle detaljene de hadde om de drepte og den savnede sjåføren. Etter grundig arbeid hadde de klart å finne noe alle de omtalte sjåførene hadde til felles.
Alle er de hyggelige og pålitelige folk i hverdagen. Fellestrekket, og det er egentlig vanskelig å fatte forklarte Hov. De er alle sammen nettroll. «Nettroll utbrøt Gregersen». «Ja nettroll» sa Hov og denne gangen stirret han Gregersen dypt inn i øynene. Nettroll, fortsatte Hov, er et begrep som har fulgt i kjølvannet av de sosiale mediene og det dreier seg om folk som av grunner som er ukjent for meg og de fleste andre, ser det som hensiktsmessig å forsure enhver diskusjon eller debatt, for eksempel på Facebook, enten ved å kverulere eller slenge god gammeldags dritt.
Alle sjåførene i vår sak er tilknyttet en sjåførside på Facebook som heter «lastebilsjaforen.no». Siden har om lag 30 000 følgere og er en slags sosial side for lastebilsjåfører og mange wannabe sjåfører tør jeg anta. Alle våre offer har altså markert seg med trolling på denne siden og de fleste har ved en eller flere anledninger vært utestengt fra gruppens moderatorer.
«Vent, vent, vent.» Gregersen reiste seg. « Troll og moderatorer. Hva faen snakker du om?» Gregersen brukte lite data og var ikke på Facebook. I den tiden de første datamaskinene hadde kommet for salg i butikkene, hadde Gregersen hevdet med stor selvsikkerhet at dette datagreiene bare er et blaff. Bortkastete penger. Vent og se.
Med tiden hadde også Gregersen innsett at data var kommet for å bli og det var hevet over tvil at datamaskinene var gode verktøy også i politiets etterforsking.
Så lenge han slapp å sette seg inn i det, hadde han lært seg å leve med at datamaskinens inntog var kommet for å bli. Men han likte det ikke.
Hov pustet tungt og så på Gregersen. «Altså. Nettroll er folk som driver faenskap i samtaletråder og diskusjoner på internett. moderatorene er de som skal holde ro og orden blant de som kommenterer. Kall de snuten.» Politimesteren så på Hov og Emma så på politimesteren. Hun mente å se et kamuflert smil. «Forstår du Gregersen?» Politimesteren smilte overbærende mot Gregersen, før han snudde seg mot Hov. «Bra Hov!» Så fortsatte han. «Jeg har fått inn en avhørsrapport fra Øst politidistrikt. De har vært og hilst på innehaveren av denne nettsiden.
Han beskrives som en hyggelig fyr med navn Tomas Halshogen. Han har hagen full i gamle amerikanske bilvrak og forteller at han laget Facebooksiden som hobby. Han bekrefter at nettroll har vært en utfordring som til tider har drevet ganske stygg mobbing av andre kollegaer inne på siden. Folk latterliggjøres og henges ut over en lav sko. Dette kan våre etterforskere også bekrefte etter å ha sittet og lest innlegg fra denne Facebooksiden»
Gregersen hadde vært ute og hentet en kopp kaffe på automaten utenfor møterommet og nå stod han i døren og så inn på forsamlingen. «Forteller dere meg at voksne folk, arbeidskolleger, diskuterer på en Facebookside og blir uvenner og deretter starter å drepe hverandre? Folk som ellers lever et normalt liv, hvis et liv på landeveien kan kalles normalt.
«Er vi ferdig her?» Politimesteren nikket. «Emma! Om ti minutter på mitt kontor med en pc. Vi skal sjekke ut lastebilsjaforen.no.» Gregersen hastet mot heisen. Han måtte ut, han måtte ha en røyk.
Hevmeren – Del 4
Ute regnet det og det blåste en sur vind som akkurat var kraftig nok til at Gregersen ikke fikk fyr på sigaretten før på tredje forsøk. En trolleybuss gled forbi og en gammel dame hyttet med knyttneven etter bussen fordi hun akkurat hadde fått en av byens sølepytter i fanget. Gregersen kjente at han savnet denne byen.
Da han kom opp på kontoret i femte etasje, hadde allerede Emma rigget seg til med pc-en sin. Gregersen hadde nappet med seg to krus med kaffe. Han ga den ene koppen til Emma og satte seg ned bak kontorpulten. «Takk» sa Emma og nippet til den glovarme kaffen. Hun dro stolen sin rundt Gregersens kontorpult slik at de begge kunne se på PC-en.
«Her har jeg funnet frem all datatrafikken de elleve ofrene og den savnede har hatt på Facebooksiden lastebilsjaforen.no. Som du ser har de vært svært aktive, og slik har det vært i flere år. Det som er litt spesielt, er at vi ikke har funnet en eneste ufin melding fra Olav Harr. Han har stort sett sendt inn bilder av gamle lastebiler og i de trådene han har svart, har han svart trådstarteren på en ordentlig måte.
Når det gjelder de andre ser vi at de alle er godt etablerte som nettroll og de drar det ganske langt. Ja så langt at det ikke ville være rart om noen av de som de jaktet på uten tvil vil føle seg mobbet.»
Emma fortalte om hvordan nettrollene hadde ødelagt de fine diskusjonene på nettsted som Facebook. Hun fortalte at hun hadde deltatt i et prosjekt knyttet til hets i og mot de politiske miljøene og innvandringspolitikken. I den sammenhengen er hetsen vi finner på lastebilsjaforen.no ganske uskyldig. I de politiske foraene på flere nettsider er hetsen og truslene mye grovere.
Gregersen tok en slurk av kaffen. «Men hva får voksne folk til å holde på med dette?»
«Det er det ikke et enkelt svar på. Se for eksempel på han her. Her skriver han at Statsministeren er en fitte.»
«Hva faen!» Gregersen leste meldingen igjen. «Nå skal du se» sa Emma. Hun trykket på maskinen. Nå er vi inne på profilen til vedkommende forklarte hun. «Her ser du et bilde hvor han holder datteren sin på armen. Hun kan være tre eller fire år. Her er han i julebesøk og på dette bildet er han på besøk på et gamlehjem eller noe i den duren. Her er brudebildet og hvis vi går ut, sånn. Se til venstre. Der står det hvor han jobber. Ser du. Fyren ser jo ganske normal ut. Likevel går han offentlig ut med bilde og navn og kaller Statsministeren for en fitte.»
«Det er det galneste.» Gregersen rister på hodet. «Du skal jo ikke reise mange timene med fly før du kommer til land hvor du hadde havnet på vann og brød for en slik uttalelse i offentligheten»
«Men hvorfor Emma. Hvorfor?»
Emma ser på ham. «Det er ikke godt å si Ulf». Så fortsetter hun. «Jeg tenker at det kan ha med dårlig selvbilde å gjøre. Man ser aldri at de som er best i noe tyr til denne typen trolling. Kanskje er det folk som ikke når helt opp blant de beste. De som aldri blir lagt merke til på jobben for eksempel. Kanskje er det en kombinasjon av misunnelse og frykt.»
«Frykt?» Gregersen så opp. «Frykt for hva?»
«Kanskje frykt for å bli mobbet selv. Du vet at den som mobber har alltid med seg støttespillere. De er også redd for å selv bli mobbet så de passer på å være i flokken som driver og mobber. Det er deres sikkerhetsnett. Skjønner?»
«Nei Emma. Jeg skjønner ikke, for dette er jo dialog mellom voksne folk. Fedre og mødre for pokker. Jeg skulle forstått det hvis vi snakket om ungdomsskoleelever.»
Gregersen reiste seg og gikk rundt skrivepulten og rettet blikket mot Emma som fortsatt fokuserte på datamaskinen.
«Jeg kjenner at hodet mitt har fått nok for i dag» Gregersen smilte når han sa det. «La oss oppsummere. Vi har bragt på det rene at 11 nettroll har druknet i sitt eget blod. Alle har vært aktive på denne lastebilsiden. Så har vi en lastebilsjåfør som fortsatt er savnet. Han var altså ikke et nettroll. Kan det være tilfeldig?» Han så spørrende på Emma. «Og,» la han til. «Hvem faen er i stand til å drepe elleve mennesker basert på noe idioti på en internettside?» Han gikk bort til vinduet og så ut. Det var begynt å bli mørkt. «Det gir ikke mening. Det er noe vi mangler, noe vi overser»
Heisen bevegde seg sakte nedover etasjene i politihuset. Hvorfor skulle det være så jævlig med speil i alle heisene. Gregersen hatet å se sitt eget speilbilde. Særlig etter en lang og slitsom dag på kontoret. Heisen stoppet i tredjeetasje. Han hatet også at heisen stoppet på veien og han risikerte å måtte snakke med noen han helst ikke ville snakke med. Dørene gikk opp og der stod Mona Storm. Hun skulle akkurat stige inn i heisen da hun så han. Som i en refleks snudde hun på helen og sa: »Jeg tar trappen» Heisdørene lukket seg og Gregersen kunne nok en gang kjenne kniven som vred seg i det åpne såret i sjelen hans.
Han slengte fra seg skinnjakken og kastet seg ned i den harde hotellsengen. Lukket øynene og pustet tungt. Så strakk han seg etter fjernkontrollen til TV og med ett satt han og så på nyhetene på TV2.
Nyhetssendingen var preget av drapsbølgen på Vestlandet. Politidirektøren og Justisministeren prøvde å roe ned journalistene og fortalte at etterforskningen var inne i et godt spor. Sjåførenes fagforeninger og flere lastebileiere truet med å stoppe godskjøringen i hele landet. Flere lastebilsjåfører var intervjuet. Noen av dem var redd. Andre var tøffere. En sa at drapsmannen var hjertelig velkommen. Dukket han opp skulle han få bli bedre kjent med balltreet. En annen sjåfør mente å vite at det var den østeuropeiske mafiaen som stod bak drapene. De ville stjele kjøringen fra de norske sjåførene.
Akkurat i det Gregersen slo av TV-en banket det på døren. Gregersen reiste seg og gikk mot døren. Han åpnet forsiktig og gjennom glipen kunne han se Mona Storm. «Kan jeg komme inn?» spurte hun. Hun så i forbi ham når hun spurte. «Ja kom inn Mona, kom inn.» Gregersen hang kåpen hennes på en kleshenger og de gikk inn og satte seg på sengen.
«Jeg beklager at jeg har vært så avvisende Ulf» Hun så ned. «Det er ikke rettferdig, men hver gang du kommer til Bergen for å jobbe kommer alle de vonde minnene. Så går det en stund så kommer alle de gode. Det gjør så vondt Ulf. Det gjør så vondt.» Hva er det med oss to?» spurte hun. Hun var blitt blank i øynene. Før Gregersen fikk tid til å tenke frem et godt svar, kjente han leppene hennes mot sine. Hun reiste seg og tok av seg buksen og genseren. Hun dyttet Ulf bakover i sengen og de kysset. Ulf lot hånden gli over brystene hennes og videre nedover magen til den stoppet i trusekanten. Han lirket hånden inn under strikken og han kjente den varme fuktige…
Som i alle påskekrimmer har hovedpersonen sex med eksen. Slik ble det også i denne påskekrimmen. Jeg tror de hadde to eller tre runder før de begge ganske utmattet ble liggende rolig nok ved siden av hverandre til at Gregersen kunne skjenke dem hvert sitt glass med hvitvin.
De ble liggende å prate og Gregersen klarte ikke la vær å stille det aller tåpeligste spørsmålet situasjonen tatt i betraktning. «Hvordan gikk det med deg og Frank etter at jeg reiste til Oslo?
Han kunne se at hun ikke likte spørsmålet, men hun ble ikke sint. « Etter at du reiste traff jeg aldri Frank igjen. Jeg hadde stått i vinduet og sett deg banke han opp nede på parkeringsplassen. Gregersen rykket til. «Så du det? Men det var jo ingen vitner.» «Jeg har mange ganger angret på at jeg ikke vitnet mot deg Ulf. Det var ikke rett at Frank skulle tatt støyten. Særlig ikke etter alt han hadde vært gjennom.» Gregersen så spørrende på henne. «Hva mener du?»
Hun så på han. «Du husker at han mistet konen like etter at de hadde kjøpt huset på Bønes, han og Eli? Hun hadde en god jobb i forsvaret og de var så lykkelig de to. De drømte om kjernefamilien og ville ha mange barn. Så fikk hun kreft og det tok bare to måneder så var hun borte. «Ja jeg husker den historien» sa Gregersen og nippet til vinen, men det er jo mer enn 20 år siden. «Det tok ikke slutt med det Ulf» hun nesten hvisket når hun snakket. «Frank ble jo sittende igjen med denne ene gutten, Anders. Når Anders var 9 år greide ikke Frank lenger å sitte med huset og de flyttet til Loddefjord.
Frank forgudet Anders som var det eneste han hadde igjen av drømmen om en kjernefamilie, utenom sorgen og savnet.
Anders ble terget på skolen og fant seg aldri til rette. Han skulket skolen og karakterene gikk rett i do.
Anders hadde fått jobb som lastebilsjåfør hos en fruktgrossist men mobbingen og plagingen forfulgte ham også inn i arbeidslivet. Et halvt år etter at du var reist til Oslo fant Frank sønnen sin i garasjen. Han hadde hengt seg. Dette var rett etter at Frank hadde blitt frosset ut av politiet fordi han hadde blitt fersket på kopirommet med konen til selveste superpurk Ulf Gregersen,» Det rant en tåre ned over kinnet hennes. «Det var ikke Frank du skulle banket nede på parkeringsplassen. Det var min skyld alt sammen. Det var jeg som savnet kjærlighet, det var jeg som satt og ventet, det var jeg som ikke følte meg sett av mannen min og det var meg som hadde en mann som alltid var dritings når vi skulle diskutere det som var vanskelig. Det var jeg som til slutt klarte å forføre Frank den dagen. Faen ta deg Ulf!»
Emma Borgen hadde akkurat lagt seg når telefonen ringte. «Hei Ulf. Hva står på siden du ringer så sent?»
«Hør etter Emma. Du må gå inn igjen på den sjåførsiden og se om ett av medlemmene på siden heter eller het Anders Glad. Hvis han har vært inne på den siden vil jeg ha en liste med oversikt over trådene han har deltatt i. På min pult klokken 0900. God natt.»
Ulf var sliten måtte ha søvn. Han fjernet puten sin fra sengen og tok puten Mona hadde ligget på. Den var fortsatt våt av tårer…
Hevneren – Del 5
Emma åpnet døren og gikk inn i avhørsrom nummer 4 og satte seg ned. På den andre siden av bordet satt Frank Glad.
Det var blitt formiddag allerede og aksjonen hadde vært vellykket.
Etter at Emma hadde konstatert forbindelsen mellom de drepte lastebilsjåførene og Anders Glad, hadde man bestemt seg for å arrestere Frank Glad og bringe han inn til et avhør. Arrestasjonen hadde foregått uten dramatikk ved Frank Glads bolig i Loddefjord grytidlig samme morgen.
Avhørene hadde vart over fem timer, men det var kommet lite eller ingenting ut av Frank Glad. Han hadde ingen kjennskap til hverken drapene eller nettsiden lastebilsjaforen.no.
«Vel,» sa Emma. «Det var det. Du kan gå nå» Frank Glad reiste seg opp fra stolen. Blikket var tomt og han så egentlig ikke lettet ut.
Gregersen så Frank Glad komme ut fra politihuset. Han hadde tatt oppstilling i i et inngangsparti litt lenger ned i gaten. Gregersen visste hvor Frank Glad skulle og han fulgte etter ham den korte spaserturen fra politihuset til Bergen Storsenter hvor Frank Glad jobbet som vekter.
Han hadde gått rett til kontoret som lå i byggets øverste etasje. Gregersen hadde satt seg på en benk et stykke unna, hvor han hadde oversikt over hvem som kom og gikk til vekterkontoret.
Det var ikke gått mer enn ti minutter før Frank Glad åpnet døren fra vekterkontoret og gikk avgårde. Gregersen fulgte etter på god avstand. Da de hadde kommet ned til første etasje gikk Frank Glad mot tunnelen under busstasjonen hvor man kunne gå for å komme til de forskjellige perrongene, hvis man skulle reise med buss eller bybane.
Gregersen så Emma inne på Burger King restauranten. De andre som var med på spaningsoppdraget hadde han ikke sett. Tunnelen er mer enn 100 meter lang, og heldigvis befant det seg en del reisende der. Dermed kunne Gregersen blande seg litt med folk for ikke å bli avslørt.
Helt i enden av tunnelen var der en grå Ståldør. Frank Glad låste døren opp og gikk inn.
Helvete! Gregersen la på sprang. Døren hadde smekklås. Døren lukket seg sakte men Gregersen så at han ikke ville rekke det. Døren gikk igjen men den gikk ikke i lås. Den hadde lagt seg fint inntil, men lukkemekanismen hadde ikke kraft nok til å lukke døren hardt nok til at den gikk i lås.
Gregersen åpnet døren forsiktig og smøg seg inn. Det var helt mørkt og lukten av rå og fuktig betong fylte neseborene. Døren lukket seg bak ham og nå gikk døren i smekk med ett lite smell. Det var ingenting i veien med lukkemekanismen. Han rakk akkurat å tenke at noen hadde bremset døren slik at han skulle kunne komme inn, når han så de blå gnistrende lysene. Før han klarte å stave ordet elektrosjokkvåpen hadde han kjent støtet og alt hadde blitt svart.
Da han kom til seg selv igjen satt han på en stol i et rom på ca 10 kvadratmeter. Vegger, gulv og tak var i betong og den eneste lyskilden i rommet var en lyspære som hang i taket. Gregersens armer og bein var stripset fast i stolen. Ved siden av Gregersen satt det en kar på en stol, festet på samme måten. «Olav Harr formoder jeg?» Gregersen så at mannen skvatt når navnet hans ble nevnt.
«Hold Kjeft!» snerret Frank Glad. Han stod i andre enden av rommet og så på de to fangene.
«Hva faen er det du holder på med Frank!» Gregersen så Frank rett i øynene.
«Hva jeg holder på med Ulf, tror jeg aldri du kommer til å forstå, men det er ikke så farlig, for her er ringen sluttet for deg. Dette rommet er det siste du ser i dette livet.»
Gregersen så på ham. Det var noe resignert over Frank Glad, samtidig som det var noe innbitt.
«Jeg trodde,» Frank Glad så på Gregersen, «Jeg trodde at bunnen i livet var nådd den dagen Eli tapte for kreften. Jeg trodde ikke det var mulig for et menneske å ha det verre enn hva jeg hadde det da.» Gregersen kunne se et trist drag over Franks ansikt.
«Men det skulle bli verre Ulf. Jobben i Politiet og sønnen min Anders var de to faktorene som gjorde at jeg bestemte meg for å fortsette å leve, og etter en stund ble livet ikke så verst, selv om samvittigheten alltid rev og slet i meg. Den dårlige samvittigheten jeg kjente på hver gang jeg tok meg selv i å glede meg over noe. Noe Eli aldri fikk ta del i.»
«Den gangen på politihuset gikk jeg inn på kopirommet for å ta noen kopier i en sak jeg jobbet med.» Frank Glad så i gulvet. « Jeg visste ikke en gang at Mona var der inne. Rommet var trangt, vi kom borti hverandre og plutselig kysset vi. Resten vet du Ulf.»
«Du slo meg halvt i hjel på parkeringsplassen med halve etaten som vitner oppe i vinduene. Jeg har aldri følt meg så liten og når ingen ville vitne visste jeg at jeg var ferdig i politiet.»
«Jobben min i politiet var ankeret i livet. Jobben ga meg anstendighet og mening i en heller tom tilværelse og den ga mat på bordet til Anders og meg.»
«Anders var sårbar på skolen. Hans eneste skjold var pappa som var politimann.»
«Det var etter at det ble kjent at jeg ikke lenger var i politiet, helvete startet for Anders på skolen.»
Frank Glad så på klokken. Helvete. Det er vakt avløsing om tre minutter. Frank snudde seg og gikk mot døren.
«Hei!» Gregersen ropte mot Frank. «Du kan ikke mene at vi skal sitte igjen slik. Slipp oss løs. Spillet er tapt. Gjør det ikke verre enn det allerede er.»
Frank svarte ikke. Han åpnet døren og forlot rommet. Kanskje hadde han gått ti meter i passasjertunnelen etter at han låste den grå døren når Emme plutselig pekte på ham med en pistol.
«Politi! Hendene over hodet og ned på kne!»
Han snudde på hodet. Han var omringet av bevæpnet politi. Frank Glad løftet hendene over hodet og sank ned på kne.
Gregersen hadde hørt smellet av skuddet. To minutter senere var han og Olav Harr befridd av Gregersens kolleger. Ute i passasjer tunnelen lå Frank Glad. Den hvite veggen var oversprøytet med blod. Foran ham satt Emma på huk. Tårene rant.
Frank Glad hadde fått tak i Emmas tjenestevåpen i det hun skulle feste håndjernene. Han hadde nappet våpenet ut av hånden hennes, ført det inn i sin egen munn og fyrt av skuddet. Det hele skjedde så raskt at Emma ikke hadde klart å registrere hva som skjedde før Frank Glad lå død foran henne på det flisbelagte gulvet.
Et surt orgel spilte Ave Maria i det Ulf Gregersen og Emma Borgen gikk inn i møllendal kapell. Midt imot så de den hvite kisten. Kapellet var tomt bortsett fra en kvinne kledt iført sort som satt på første benk og to begravelsesagenter. Gregersen og Emma satte seg ned noen rader bak den sortkledde kvinnen.
Gregersen var ikke særlig glad i å gå i begravelser. Hvem er vel det? Det gjorde alltid et sterkt inntrykk på ham å være i begravelser hvor benkeradene var tomme. Han hadde vært på en del slike.
Midt i den siste salmen reiser den sortkledde kvinnen seg og forlater kapellet. I det hun snur seg og går mot dem mellom benkeradene vrir kniven seg i Gregersens sårete sjel. Kvinnen som kommer mot dem er Mona Storm. Blikkene deres møtes, men ingen sier noe som helst.
De påfølgende dagene og ukene gjøres det en omfattende etterforskning. Kniver som kan knyttes til drapshandlingene blir funnet og DNA bekrefter mistankene.
«Hvordan kunne han drepe 11 lastebilsjåfører?» Emma retter blikket mot Gregersen. Gregersen tar en slurk av kaffen. «Du vet Emma, Når et menneske er så langt nede som det kan komme, ja da betyr ikke konsekvenser noe som helst. Hevntankene trumfer alt.» Gregersen reiser seg og ser ut vinduet. Det regner fortsatt. «Man spiller spillet med de kortene man får utdelt, rett og slett. Frank Glad ble en tikkende bombe og det var tapene han led og folk rundt ham som sørget for at den eksploderte.»
«Jeg ser den» svarte Emma, «Men å myrde 11 mennesker er ganske drøyt, er det ikke?»
«Jo….» Gregersen er tankefull. «11 mennesker er mye Emma, Men husk at dette er en påskekrim.»
Emma ser på ham og smiler. « Ja faen. Heldigvis er det bare en påskekrim…..»