I dag skriver Transportmagasinet om kabotasje og like vilkår i en flott reportasje om resultatet av et rådsmøte om mobilitetspakken i Brussel.

Hvem du møter er ikke uvesentlig, spesielt nå når deler av Norge har fått en forsmak på vinteren. Vi har allerede fått rapporter om mange utforkjøringer og ulykker.

Alle som har kjørt en stund har hørt denne floskelen om at sjåføryrket er en livsstil. Selv har jeg alltid sett på sjåførjobben min som et yrke. Det er ikke så mange år siden yrkesstoltheten lå utenpå skjorten. Nå var det vel heller ikke slik før i tiden at svigermor bakte kake hvis datteren kom dragende med en trailersjåfør, men en ting var det ingen tvil om. Fyren kunne i alle fall kjøre bil.

Transportbransjen er bransjens verste fiende. – En provoserende overskrift vil sikkert mange hevde og vi forstår dem, for det finnes mange helter i denne bransjen som jobber døgnet rundt for å levere. Helter som må ta til takke med lite.

Som tidligere direktør i NHO Logistikk og Transport og med store speditører og samlastere som medlemmer er det selvsagt viktig og fortsatt tale deres sak. Et regelverk der hvem som helst kan kjøre gods innenlands for knapper og glansbilder, er selvsagt «god butikk» for oppdragsgiver.

Nødvendigheten av et transportregister har vært det viktigste budskapet fra TLF det siste året. Nå kan det vise seg at målrettet arbeid gir resultater.

Vi får mange spørsmål fra personer som er ute etter om de har lovlig minstelønn eller tarifflønn og mange tror at Norge har en nasjonal minstelønn. Det har vi ikke. I stedet har hvert yrke gjerne en egen «tarifflønn» som forhandles fram av partene i arbeidslivet.

Ingen vet i dag omfanget av det som foregår knyttet til internasjonal transport. Et fungerende transportregister er avgjørende hvis vi ønsker å komme lovløse tilstander på Norske veier til livs.

Ingenting ville gledet oss i TLF mer enn at noen hadde løst transportfloken og nå mener ETF at de har løsningen. Norsk fagbevegelse representert ved YTF og NTF er med i ETF.

Hvis man ikke snart evner å se at man går for de feile løsningene i transportpolitikken taper vi kampen. Det som skremmer er at man bommer så fundamentalt og man ser ikke det åpenbare. Skyldes dette mangel på kunnskap?