Enkelte skyter jo gullfuglen. Som har nådd pensjonsalder, og får AFP og full lønn, fordi de kan jobbe mere.
Livet starter, og slutter med ett enkelt pust. Men det skal stort sett renne mye vann under broen før man når det siste trekket. Forhåpentligvis finner man drømmejobben i ung alder. Og når man er i starten av 20-åra, så er tanken på pensjonisttilværelsen flere lysår unna. Og det er den i mange år.
Man vinner ikke en 20-åring, eller en i 30-åra som tenker at «Egentlig synes jeg det er flott med beige bukser med press i, brune sko, og en matchende jakke, mens jeg går med hendene på ryggen og ser på fuglene» Og enda mindre tenker man på hva man skal leve av når man en dag slutter å jobbe. 40-åringer likeså. 40 er de nye 20 og 50 er de nye 30, så det blir aldri det store fokuset fra de arbeidsaktive på hvordan ytelsene til pensjonister bør være.
AFP har vært i live lenge, men bør ordningen til veterinæren for livreddende tiltak, eller bør den på slaktebenken?
«Jeg får da pensjon når den tid kommer» – Nettopp. Tid går ikke, tid kommer.
Man finner ikke en eneste representant på stortinget, som med sine lønns- sykelønns, og pensjonsordninger, har øret til bakken og en forståelse for hvor skoen trykker, for vanlige arbeidstakere.
Mange av de har jo ikke engang vært vanlige arbeidstakere.
Få krav for full pensjon
For disse holder det å klamre seg fast på tinget i 12 små år, så har de full pensjon. Nå er det riktignok noen strabasiøse og harde år på stortinget før man etter 12 år når full stortingspensjon. Kanskje må man bo i en leilighet tildelt av stortinget. Telefon og aviser får man jo dekket, og som ikke det var nok, så er stortinget såpass simpelt og dårlig utstyrt at det har bare tre spisesteder. En kantine, en restaurant, og en kaffebar, hvor stortingsrepresentantene bare må betale for råvarekostnadene. Resten er subsidiert – av stortinget. Jeg skjønner jo han representanten som sendte inn klage på at det ikke var skrelte poteter og øl der. Gjennomslag fikk han også. Hvis man ikke kan kjøpe øl på jobb, hvem vil jobbe på et slikt sted? Plusser man på 4 måneder sommerferie, eller «møtefri» så skjønner man jo at dette er folk som vet hvordan sliterne i samfunnet, som gjerne vil ha en levelig høst i livet, har det.
Den yngste på stortinget er 20 år, og har med full klaff opparbeidet full stortingspensjon i en alder av 32. Når man er nærmere konfirmasjonsdagen enn 50-års dagen når man har full pensjon, så er kanskje ikke forståelsen av en velfungerende AFP eller pensjonisttilværelse det som er lengst fremme i frontallappen vil jeg tro.
Uten arbeidserfaring
Nå skal jeg ikke økse noen ned for at de er yrkespolitikere, på ingen måte. Man må ha de der. Problemet er altså selve forståelsen for noe de aldri har vært: slitere i tunge yrker. Arbeidstakere med langt lavere lønn, goder og ordninger enn de. Og altfor mange av de er litt for mye fan av Marie Antoinettes tillagte utsagn «La de spise kake» Så holder man kjeft.
Nå kan det for all del hende at også stortingspolitikere har plager med ryggen. Jeg vet ikke hvor vonde stolene i stortingssalen er. Og om en stortingspolitiker leser dette, så vil hen sikkert bare fnyse, og si jeg ikke vet hva jeg snakker om, som aldri har vært stortingspolitiker.
…….Det var akkurat det da……der hadde hen ihvertfall møtt seg selv i døra. Hvor mange på tinget har jobbet i 20-30-40 år som renholder, yrkessjåfør til alle døgnets tider, eller hatt en jobb med tunge løft, lange dager, korte ferier, mye ansvar og lite lønn?
Men AFP skal de bestemme. Og problemet er jo heller ikke at de innlemmer folk i den. Problemet er alle de som de velger å holde utenfor.
«Takk for bidraget i arbeidslivet gjennom alle år, herfra må du greie deg så godt du kan selv. AFP er ikke noe vi ønsker å gi deg»
Noen er likere enn andre
Men enkelte skyter jo gullfuglen. Som har nådd pensjonsalder, og får AFP og full lønn, fordi de kan jobbe mere. Og det er gjerne arbeidstakere som hindrer andre i å jobbe overtid, og som er fornøyd med å «kose seg på jobb» og stort sett stemmer ja i lønnsoppgjørene. Et aldri så lite klasseskille i den norske velferden der altså. Vi er alle like, men noen er likere enn andre, ifølge Orwell, og det sitatet står seg godt i norsk politikk i 2025.
Har jeg løsningen på dette? Nei. Det jeg forstår er at det er forståelsen som mangler der det bestemmes. At fryktelig mange arbeidstakere har andre ting å tenke på, enn at de en dag ikke er ønsket hverken i arbeidslivet, eller i en AFP-ordning. «Det er for lenge til»
Og derfor møter heller ikke de på stortinget den brede misnøyen det burde være om hvordan og hvilken bane man får tildelt på oppløpssiden av livet.
1 million arbeidstakere fra lavtlønnsyrker, og med lite eller ingen utdanning. La de spise kake!
Bli med på laget du også. Det er en tøff verden der ute.
TLF er Fagforeningen som kan bransjen og som våger å ha egne meninger.