Det kunne vært drivverdig å være bileier, næringen kunne skapt langt flere trygge og gode arbeidsplasser, bransjen kunne rekruttert, vi kunne hatt langt flere norske lastebiler i arbeid på veiene våre.
Som vi tidligere meldte vil TLF i tiden som kommer, varsle om forholdene som råder i transportbransjen i Norge. Jo dypere ned i gråsonene vi dykker, jo mer åpenbart blir det at forholdene kunne vært helt annerledes.
Men noe gikk galt, fryktelig galt. Ikke plutselig, men over tid. I mer enn ti år har bransjen forvitret. Altså den norske transportbransjen.
Den Øst – Europeiske transportbransjen har ekspandert så kraftig at det sannsynligvis må avsettes et kapittel om dette når Europas nyere historie skal skrives.
I Norge har vi Europas beste regelverk når det gjelder å møte sosial dumping i transportbransjen. I tillegg har vi regelverket i kabotasjelovgivningen og reglene for tredjelandskjøring. Myndighetene skylder på EU og de støtter seg på EU. Dette er garantisten for at ingenting skjer. Som vi vil se i senere artikler praktiserer Norge en transportpolitikk som er langt mer liberal enn det som EU legger føringer for. På flere viktige punkt kan vi stramme betydelig inn, bare med å følge EU sitt regelverk.
Et bransjeproblem og ikke minst et stort politisk problem er mangel på kunnskap. Bileierne og sjåførene er flotte folk. De kan jobben sin veldig godt. De kjemper på for å holde hjulene i gang.
Når det kommer til transportpolitikken og hvordan dynamikken i den internasjonale transporten påvirker oss og når det gjelder hva som må til for å endre skutas kurs kommer mange til kort.
Dessverre har bransjeorganisasjonene kanskje også hatt litt feil fokus. Man har jobbet og stått på i et forsøk på å demme opp for den utviklingen vi har sett, men man har gått etter symptomene.
De få gjennomslagene man har fått har blitt spist opp fordi man ikke har gjort noe med årsaken til problemet. Og årsaken bare vokser.
Politikerne føler seg tvunget til å ta tak i problemene. De er tvunget fordi problemene i bransjen nå også i stadig større grad omfatter den del av befolkningen som ikke er knyttet til bransjen selv. Dessverre kaster også politikerne seg på symptomene. Dermed gjør de den samme feilen som bransjens organisasjoner har gjort de siste ti årene.
Det er ikke mange land i Europa som har en mer likegyldig holdning til den internasjonale transporten som Norge.
Ingen i Norge vet hva som foregår i den internasjonale transporten på norsk jord. Vi bare ser at det blir flere og flere utenlandske vogntog og man tar seg til rette nesten uten risiko for å bli tatt.
Kontrollmyndighetene er sjanseløse fordi mangelen på ressurser er stor. Det ligger også sterke føringer for hva kontrollørene skal sjekke. I alt for stor grad tas en sjåfør og et vogntog. I noen få tilfeller utvises både sjåfør og bil fra Norge.
Men en ut betyr to nye inn. De nye er ikke bedre, men de er ikke tatt enda og kan holde på en stund. Kanskje blir de aldri tatt.
Om ikke bakmennene tas får vi aldri slutt på problemet. I så måte var saken på Kampenes fin, men det er bare en liten dråpe i havet. Vi har en Samferdselsminister som ikke er på ballen i det hele tatt. Lettvinte løsninger har vist seg alt for lenge å være feil medisin.
I Norge kommer det inn rundt 4000 utenlandske vogntog hvert eneste døgn. Mellom to og tre hundre vogntog kommer inn med en pall eller to.
Når de har losset stiller de seg opp på Fugleåsen, Ormlia, Storebaug, Svinesundparken og mange andre steder. Her slår de leir og venter på oppdrag.
Det oppholder seg hver eneste dag hundrevis av ledige lavkostbiler, noe som til sammen gir stor overkapasitet.
Politikerne som ønsker å redusere antallet vogntog på veiene våre. Vet de at det bare på E6 gjennom Østfold kjører flere hundre vogntog hver bidige dag som ikke hadde behøvd å være der?
Vogntog som skal til Norge for å prøve lykken! Hvordan er det mulig?
Vi kan ikke skylde på EU, vi kan ikke skylde på Østeuropeerne.
Skylden ligger på de som er satt til å styre samferdselspolitikken i Norge og deres rådgivere.
Følg med . Etter hvert i artikkelserien vil vi dokumentere med bilder og tekst hvordan man opererer i gråsonene og hvor tafatt Norge som nasjon og lovgiver møter internasjonal, og nasjonal transportkriminalitet i et stadig større omfang.
Ønsker du å støtte TLFs arbeid, gjør du det best som medlem. Som TLF medlem er du fagorganisert og et medlemskap er en veldig god forsikring for arbeidstakere i en utsatt bransje.
Utfordringene er mange og store og det finnes ingen raske løsninger.
TLFs beste våpen i kampen for den norske transportbransjen er medlemmene vi har i ryggen.
TLF er Fagforeningen som kan bransjen og som våger å ha egne meninger.