Det startet med konvoiene rundt om i landet som fortalte oss midt oppe i koronakrisen at «Alt blir bra»! Lastebilfolket samlet seg på fritiden, pyntet lastebilene sine og brukte fridagen sin på å spre glede.
På den mest spesielle 17 mai siden andre Verdenskrig skjedde det igjen.
Alle visste at det ikke kom til å bli en helt vanlig 17 mai feiring denne gangen.
Nok en gang tok lastebilsjåfører og bileiere ansvar og leverte glede til folket. Lastebiler pyntet med bjørk og flagg kjørte rundt i bygd og by med fløyting og budskapet: Hurra for 17 mai.
Hva har skjedd? Dette er jo til å bli rørt av….
Så tenker vi: Dette er jo ikke nytt. I årevis har blinkende og fløytende lastebiler på linje kjørt i konvoi til og fra utallige lastebiltreff og til barnekreftavdelinger på landets sykehus for å spre glede.
Mange lastebilsjåfører er stolte av jobben de gjør, noen hevder at det er en livsstil og andre igjen sier jobben og lastebilen er hele livet.
Mange sjåfører bruker av egne penger for å pynte opp lastebilen de kjører. Noen bruker til og med alt for mye penger på dette. Det kan ikke skyldes annet enn stolthet over yrket. I tillegg utvikles det mangt et kameratskap kolleger imellom, ja noen ganger ender det til og med opp i ekteskap.
I dag er det 18 mai, også kjent som dagen derpå. Vi sitter og grubler på disse tingene men det er noe som ikke stemmer. Noe vi rett og slett ikke forstår.
Mange av oss sjåfører bruker fritiden vår så fort vi får sjansen til å ta med oss lastebilen for å møte kollegene våre.
Vi elsker å vise fram doningen vår og vi elsker å se på kollegaene våre sine lastebiler.
Noen bruker alt for mye tid på å restaurere gårsdagens stjerner og mange kan stolt kjøre rundt i sine veteran lastebiler og hele veien møte anerkjennende blikk, smil og glede.
På den andre siden jobber vi i en næring som er i ferd med å tape kampen mot østeuropeisk dumpingtransport som bare vokser og vokser i omfang.
En bransje som langt på vei er ute av kontroll og hvor overskuddet i stadig større grad havner i Litauen.
I forrige uke snakket vi med en av kontrollørene til Statens Vegvesen på Vestlandet. Han var bekymret. For bare noen måneder siden fikk de inn ca 40% utenlandske vogntog til kontroll når lampene sto på ute på veien. Nå var tallet steget til 70%.
Det som bekymrer oss i TLF er hvorfor ingen tar ordentlig tak i problemene? Vi hører stadig festtaler som lover bot og bedring, men ingenting skjer.
Det er veldig lenge siden TLF bidro sterkt til avsløringen av den ulovlige terminaldriften på Kampenes i det som den gangen het Østfold.
Fra vi sendte inn et veldokumentert varsel til det ble aksjonert gikk det et halvt år.
Nå er det gått en evighet siden kjeltringene ble kastet ut fra Kampenes.
Vi er ikke kjent med at noen er straffet for ulovlighetene enda.
For et halvt års tid siden avslørte TLF Girteka sitt omfattende transportfusk. Til tross for at vi hadde med oss folk fra Stortingets transportkomite ut i felt og dokumenterte galskapen har ingenting skjedd enda, selv om de aller fleste bransjeorganisasjonene og kontrolletatene også er orientert.
TLF tok frem i lyset den ulovlige trallebyttingen utenlandske aktører driver med i Norge. Vi har dokumentert problemet, vi har hatt advokater som har sett på det juridiske og som støtter oss i at trallebyttingen er ulovlig, vi har plaget både Vegdirektoratet og Samferdselsdepartementet, men ingenting skjer.
De utenlandske aktørene får fortsette akkurat som før. Ingen tar tak i problemet.
Slik kunne vi fortsatt og fortsatt. Vi kan sette lys på hva vi vil av ulovligheter knyttet til bransjen vår. Ingen tar ordentlig tak i det.
Det er nå vi kommer til kjernen i det vi ikke klarer å skjønne.
Hvorfor viser vi ikke frem lastebilene våre i lange konvoier for å kjempe for vår egen eksistens?
Mye tyder jo på at vi elsker jobben vår og alt som følger med denne. Hvorfor reagerer vi ikke når noen stjeler levebrødet rett foran nesen vår?
I sosiale medier diskuterer man ikke utfordringene og fremtidsutsiktene for levebrødet vårt.
Der diskuterer vi om det er tøffest med rød eller blå Scania eller så hetser vi hverandre.
Hvorfor gjør vi dette? Vi er jo ikke sånn. I alle fall ikke dem vi treffer ute på veien, på treff, eller de som kjører i 17 mai toget.
Politikerne, byråkratene, Vegvesenet, arbeidstilsynet og politiet sier bla, bla, bla når transportkriminalitet er tema. Slik er det dessverre også med den etablerte fagbevegelsen. Når så man sist at lastebilsjåførene var en overskrift før et lønnsoppgjør?
NLF er lastebileiernes organisasjon og Norges mektigste organisasjon i transportbransjen.
De gjør mye bra, men også mye rart. Deres dilemma er at bileiere dør ut samtidig som mange bileiere skor seg på billigtransport fra øst.
Kanskje NLF i større grad burde lyttet til grasroten i egen organisasjon. Når det er sagt er det ikke tvil om at NLF har potensiale til å være en viktig aktør når man skal redde det som er igjen av den norske transportbransjen.
På sjåførsiden står det dårligere til med organisasjonsviljen. Det er mulig å forstå dette. Mang en sjåfør har betalt sin fagforeningskontingent og opplevd å ikke få hjelp når problemene har dukket opp. Man har møtt folk i forbundene som ikke har begreper om hva problemstillingene dreier seg om i vår bransje.
Det var derfor TLF så dagens lys og det er derfor TLF er det fagforbundet for lastebilsjåfører som vokser raskest.
I dag er TLF store nok til at vi klarer å avdekke litt av transportfusket, vi er store nok til at vi klarer å ivareta medlemmene våre på en god måte og vi er store nok til at vi av og til får ordet i vår lovgivende forsamling.
Hadde vi hatt en organisasjonsgrad blant sjåførene på 80% ville vi vært en maktfaktor i både lønnsoppgjør og i transportpolitikken. I den takten vi organiserer i dag vil vi nå 80% om ca 30 år. Hva er da igjen av sjåførtreff og konvoier for veldedighet og glede?
Mange sier at de ikke vil organisere seg fordi de har det så bra. At man har det bra er den aller beste grunnen til å organisere seg, for nettopp å ta vare på det man har.
TLF er en organisasjon som skiller seg fra de andre. Vi er den eneste fagforeningen som har transportbransjen i ryggmargen og som har vår bransje øverst på agendaen.
Bli med på laget du også! Det er bare sammen vi kan sikre levebrødet vårt. Gjør vi ikke noe nå blir vi neppe husket for konvoiene for veldedige saker eller 17 mai togene i 2020.
Vi blir husket for å være de som så på, når levebrødet vårt ble rappet like foran nesen vår, uten å løfte en finger.