I den transportpolitiske debatten er det en som stadig vekk får gjennomgå, nemlig transportkjøperen. Det høres så fornuftig ut når transportkjøperen får skylden og kanskje er det beleilig for en del aktører og organisasjoner at synderen heter nettopp transportkjøper.
Men når vi alle kritiserer transportkjøperen, hvem er det da vi egentlig kritiserer? Ville det ikke vært mer treffsikkert å kritisere synderen med sitt riktige navn?
Norges Lastebileierforbund (NLF), YTF og Fellesforbundet er veldig opptatt av transportkjøperen og dennes moral. La oss se en liten oppstilling på hva transportkjøperne egentlig heter og hvem de kan være tilknyttet.
Et blikk på de forskjellige aktørene i transportkjeden:
Produsenten/Vareeieren er den som har et transportbehov. Han defineres som oppdragsgiver. Han avtaler transportoppdraget i vårt eksempel med en speditør som da defineres som hovedleverandør. Speditøren gir så oppdraget til transportøren han har avtale med. Han kalles underleverandør. Transportøren selger oppdraget videre til en ny transportør eller underleverandør og slik fortsetter det ofte i fire til fem ledd før oppdraget havner på en lastebil. Alle leddene tar en del av den opprinnelige transportprisen, slik at store deler av det vareeieren betalte for oppdraget aldri tilfaller den som til slutt kjører oppdraget.
Vareeieren har ansvar for å vite at speditøren og speditørens transportør har orden på allmenngjorte lønns og arbeidsvilkår. Vareeieren har betalt en bærekraftig transportpris til speditøren som sørger for at transporten normalt vil gi inntjening. Kall ham gjerne en ansvarlig transportkjøper. Vareeiere er ofte tilknyttet NHO.
I det speditøren har tatt ut sin del av transportprisen og gitt oppdraget videre til sin samarbeidspartner transportøren, har speditøren nå blitt en transportkjøper. Nå er det speditøren som har ansvar for at lønns og arbeidsvilkår er på plass. Samarbeidspartneren er nå blitt en underleverandør. Mange speditører er tilknyttet NHO eller NLF.
Samarbeidspartneren, transportøren, tar en del av den opprinnelige transportprisen og selger oppdraget til en annen transportør. Nå har samarbeidspartneren, altså transportøren blitt transportkjøper. Dette er ofte relativt store transportører og mange av disse er tilknyttet NLF. Noen av de har også tariffavtaler med YTF eller Fellesforbundet.
Slik fortsetter det nedover i transportkjeden. Alle som selger lasset videre blir den nye ansvarlige transportkjøperen helt til oppdraget havner på lastebilen til den transportøren som skal kjøre oppdraget.
Alle disse burde lese Einar Spurkelands bok inngående.
Alle ledd i transportkjeden har nå forsynt seg av den opprinnelige transportprisen og nå er det som er igjen til den som skal kjøre oppdraget så lite, at mulighetene for at turen skal gå i pluss på norske betingelser er borte.
Dermed skjer det som alt for ofte skjer i bransjen vår. Godsoppdraget havner på en latvisk bil med en rumensk sjåfør. Markedet for det latviske vogntoget med den rumenske sjåføren er det norske transportkjøpere som skaper. Eller norske bileiere og norske speditører som de egentlig heter. Altså folk som har forsynt seg av den opprinnelige transportprisen før de solgte oppdraget videre.
Etter hvert som vi kommer nedover i transportkjeden blir det lenger mellom tariffavtalene.
Organisasjonsgraden blant de ansatte tynnes ut, men på arbeidsgiversiden står fortsatt NLF sterkt med en egentlig overraskende høy organisasjonsgrad.
Det finnes også en del mer lurvete speditører og transportører som bevisst dumper transportprisen og dermed får oppdrag på bekostning av mer seriøse aktører, for så å sende oppdraget direkte med en dumpingbil i spotmarkedet. Nå har man blitt transportkjøper og selv om transportprisen var lav, forsyner man seg selvsagt godt av den opprinnelige transportprisen før man sender rumeneren avgårde. Flere av disse er også tilknyttet for eksempel NLF.
Jo lenger ned man kommer i transportkjeden, jo mer kynisk og ødeleggende er det for bransjen.
Nå er det selvsagt ikke slik at alle bileierne som tjener penger på lass de selger er NLF- medlemmer, men mange er det.
Årsaken til at vi har laget en «organisert» transportkjede er for å illustrere at mange av de useriøse transportkjøperne er organisert i de nevnte organisasjoner.
Fremstillingen er ikke urealistisk og nettopp fordi mange er organisert i Fellesforbundet, YTF og NLF, kan man faktisk gjøre noe med problemet hvis det bare er vilje.
Oppfordringen til NLF og de andre er derfor:
I jakten på useriøse transportkjøpere kan man begynne å lete i egen organisasjon. Dere vil finne, og hvis dere rydder opp kan dere faktisk også gjøre en forskjell.
Det trenger transport-Norge og tipset er gratis.
Man kan gjerne slå ut med armene og kjefte på politikerne, men man kan også se seg selv i speilet.
Vi skal oppsummere med et par eksempler som underbygger det vi forteller om i denne reportasjen.
TLF besøkte en stor vareeier, vi velger å holde navnet skjult siden vareeier ikke er å klandre. På plassen deres stod det bare utenlandske vogntog. Vi fikk snakke med transportansvarlig som ikke var særlig imponert over dette fenomenet. Selskapet hadde satt ut transportoppdrag verdt 250 millioner kroner hvert år til norske speditører. Dette er speditører som er tariffbedrifter og organisasjonene som er involvert i disse speditørene er Fellesforbundet, YTF, Postkom, NLF og Spekter.
Selv om man hadde inngått avtale med norske speditører fikk man altså nesten bare utenlandske vogntog på plassen, og dette var man lite begeistret over.
Transportkjøperne i denne historien heter Bring, Postnord og Schenker.
Transportansvarlig sa noe til oss den gangen som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen vår.
«Vi betaler 250 millioner hvert år for denne transporten. Speditørene vi bruker selger transporten videre og tjener betydelige beløp på dette. Hvor mye hadde vi spart på å inngå direkteavtaler med de utenlandske transportørene? Siden vi likevel havner opp med kun utenlandske vogntog kan vi jo egentlig like godt putte pengene i våre egne lommer, ikke sant»
Men dere kan jo bytte speditør foreslo vi.
«Det kan vi, men blir det noe forskjell? Her hos oss bruker vi tiden og kreftene våre på å utvikle kvaliteten på våre produkter best mulig. Vi er i en krevende bransje og ingen her har tid til å rydde opp i transportbransjen. Vi bruker norske kjente speditører enn så lenge, men vi blir mer og mer oppmerksom på at ikke alt er som det skal i deres bransje, dessverre».
Så kan man spørre seg hvor mange vareeiere som allerede har sett fordelen med å inngå direkteavtaler med dumpingtransportørene? Dette kan dere lese mer om allerede i det neste eksempelet og lure på hvorfor ikke dette bekymrer organisasjonene som er knyttet til disse speditørene?
For ikke lenge siden gjorde NLF stort nummer av avsløringene rundt Vlantana Norge .
En viktig sak, men det som ikke er like godt kommunisert er at de fire store selskapene som terminerte avtalen med Vlantana Norge når skandalen, eller flausen om du vil, var et faktum, alle er NLF- medlemmer. Hvordan kunne disse store NLF-medlemmene bli lurt av Vlantana?
Siden de brukte Vlantana Norge som underleverandør var de alle transportkjøpere. De har også tariffavtaler med både Fellesforbundet og YTF. Hvorfor reagerte ikke noen av de tillitsvalgte?
Det var ikke mange sjåfører i Norge som trodde at sjåførene i Vlantana Norge hadde norsk minstelønn. Helt siden 2012 har Vlantana Norge fått holde på før de ble stoppet, selv om det var åpenbart at ikke alt var i orden. Hvorfor fanget ikke de ledende organisasjonene i næringen vår opp dette, når bedriften kjørte fast for noen av medlemsbedriftene? I 8 år fikk dette holde på.
På Vestlandet har NLF en regionleder som gjør en fantastisk jobb. En leder med beina godt plantet på jorden og som tar seg tid til å høre på grasrota i bransjen.
Han har brukt mye tid på vindmølletransporten i distriktet. En jobb som utføres med utenlandske vogntog i strid med regelverket.
To ganger har regionlederen klart å stoppe dette arbeidet. Den utenlandske transportøren heter Silvasti.
Regionlederen har gjort en kjempejobb. Likevel har ikke NLF sentralt gått ut og skrytt i store bokstaver over disse to seirene, slik som de pleier. Kanskje venter de på et hattrick, Hva vet vi.
Det vi vet er at Silvasti er medlemmer i NLF og at regionlederen i NLF på Vestlandet fortjener kake.
Tradisjonelt har fagbevegelsen fungert som vaktbikkjer ovenfor arbeidsgiverorganisasjonene. Stadig oftere kan vi lese om det tette samarbeidsavtalen mellom Fellesforbundet, YTF og NLF. Samtidig ser vi at flere av bedriftene disse organisasjonene organiserer, er aktører som sliter med sitt transportkjøperansvar.
Kan det være derfor det er mer beleilig å kalle synderen transportkjøper fremfor speditør, transportør, bileier eller tariffbedrift?
Skal vi få orden på denne bransjen nytter det ikke å gå rundt i dressjakker og skylde på alle andre. Rydd opp i eget reir og kall en spade for en spade!
Avslutningsvis ønsker vi i TLF å presisere at vi ikke ønsker Fellesforbundet, YTF eller NLF nedenom og hjem. Vi vet at det finnes flotte tillitsvalgte og ansatte i alle disse forbundene som mener godt og som gjør en god jobb.
Poenget med kritikken handler om at tiden er overmoden for å ta affære. Vi ser at YTF, Fellesforbundet og NLF har innflytelse i mange bedrifter som ikke er transportkjøperansvaret sitt bevisst. Vi mener at man i mye større grad må bruke denne innflytelsen. Da støtter dere samtidig de seriøse medlemsbedriftene deres.
I TLF er vi litt bekymret over tette bånd mellom arbeidstaker og arbeidsgiverorganisasjoner, og vi tror gamle krigere fra Transportarbeiderforbundet liker det tette samarbeidet enda dårligere enn oss.
Men kanskje en krig mot useriøse transportkjøpere kan vise oss i TLF at vi tar feil når vi bekymrer oss for dette organisatoriske «trippelekteskapet».
Skal transportbransjen overleve må vi slutte å tåkelegge og heller ta tak i problemene. Også det som er ubehagelig. Alle de nevnte organisasjonene er medlemsstyrt. Det betyr at også medlemmene deres har et ansvar for å lede sine forbund i riktig retning.
Skal man snu utviklingen i transportbransjen er vi avhengig av Fellesforbundet, YTF og NLF, men vi kommer ikke videre før de blir sitt ansvar bevisst.
Bli med i organisasjonen som skaper forandring.
TLF er Fagforeningen som kan bransjen og som våger å ha egne meninger.