Vi dreper næringen vår selv.
De kanskje viktigste bidragsyterne til å ødelegge bransjen er den etablerte fagbevegelsen og bileiernes organisasjoner. Dette er sterk kost og de gjør det nok ikke med overlegg. Likevel er konsekvensene av deres strategier, eller la oss si manglende strategier ren gift for bransjen. Billige poenger kastes rundt uten at de er kvalitetssikret. «Dette fikk vi til» er viktigere enn konsekvensene av tiltakene de gjør.
Vi skal selvsagt begrunne våre påstander og la oss begynne med litt historie.
Lav organisasjonsgrad har gjort lastebilsjåførene til minoriteter i fagforbundene NTF og YTF. Dette har gjenspeilet seg i tilgangen til ressurser, som igjen har ført til at man aldri har klart å være på ballen. Dere som er organisert kan jo henvende dere til deres fagforbund og etterlyse strategiene som skal redde godsarbeidsplassene eller spørre om å få se hvor mye ressurser som årlig avsettes til å gjøre et godt stykke arbeid for vår bransje.
Et annet problem er organisasjonenes manglende evne til å tilpasse seg bransjens utvikling. Tariffavtaler er avgjørende hvis vi skal styrke transport-Norge. Da nytter det ikke å presentere en avtale ingen vil ha. Man kan selvsagt være sta og ikke bry seg om at ingen vil ha avtalen fordi man vet best selv, men det hjelper ikke en bransje i krise på rett kjøl. Man må tørre å tenke nytt.
La oss se på hvordan vi i bransjen tar knekken på oss selv.
Vi strør om oss med forslag til begrensinger og kompetansekrav ovenfor de utenlandske aktørene i næringen helt uten å reflektere over konsekvensene og langtidsvirkningene.
EØS avtalen ligger til grunn for regelverket som sørger for fri flyt over grensene. EØS avtalen er bunnsolid forankret i det norske Storting. 81,3% av stemmene i forrige stortingsvalg gikk til partier som ønsker fortsatt EØS avtale. Dette betyr at vi også i fremtiden må leve med fri flyt av billigtransport over grensene. Spørsmålet blir hvordan vi skal møte denne konkurransen?
I starten opplevde vi at Østeuropeiske vogntog var ensbetydende med «kamikaze vogntog» Man satte krav til dekkmønster og M+S. I starten var kreativiteten stor og man skar inn M+S merking i dekkene sine borte på Balkan. Men det vi så var at man ganske raskt tilpasset seg og dekkravene ble etterkommet og trekkvognene ble treakslet. I alle fall hos de transportørene som skulle bli dominerende i det norske markedet.
Når vi nå krever bompengebrikker, enda strengere krav til dekk, praktisering av 45 timer ukehvile utenfor bilen, vinterførerkort mm. Bør vi tenke litt over hva vi egentlig gjør. Som vi har sett tilpasser man seg når man er Østeuropeisk transportør med tilgang til honningkrukken. Skandinavia sjefen til Girteka har lovet innkvartering av sine sjåfører av god kvalitet i løpet av 6 måneder fra i dag.
For de store Østeuropeiske aktørene byr det på små problemer å etterkomme krav om bompengebrikke, vinterdekk og vinterførerkort.
Når de har alt dette på plass og blir vinket inn i en av de mange kontrollene våre bransjeorganisasjoner ønsker seg med sitt Euro 6 vogntog, hva skal man ta dem på da?
Faktum er at vi med våre krav kvalitetssikrer dem som ødelegger vårt eget levebrød.
Tidligere kunne vi gå til transportkjøpere og spørre hvor moralen deres var når de valgte «kamikaze» transport. Når Østeuropeerne tilpasser seg bransjeorganisasjonenes krav, for det gjør de: Hvilke argumenter skal vi da bruke ovenfor transportkjøperne som velger denne transporten?
TLFs påstand: 
Bransjens organisasjoner kvalitetssikrer aktørene som dreper næringen fordi de ikke ser langtidseffektene av sine egne forslag. Dette gjør de fordi de heller ikke har noen strategi på hvordan vi skal løse problemet eller i alle fall gjøre det levelig også for norske transportører.
Samtidig ser vi at man famler i blinde i forhold til hva som egentlig foregår på norske veier. Det snakkes om Allmenngjøring og om Kabotasje. Stortingspolitikerne gjør det også. Ser man et utenlandsk vogntog tenker man automatisk på kabotasje. Slik er det jo ikke. Hvordan det egentlig er vet vi ikke før vi får registrert hva som foregår.
Folk fra Statens Vegvesen sin utekontroll forteller at de nesten ikke har muligheter til å holde igjen utenlandske kjøretøy. Det er nytteløst å anmelde transportkrim og bøtene betales ikke av selskap med opphold utenfor Skandinavia. Det florerer med falske papirer og man opererer med flere sett CMR papirer og man sier rett ut at aktørene i bransjen ligger et hestehode foran kontrollmyndighetene hva gjelder metoder for fusk og fanteri.
Hva er så TLF sine løsninger på bransjens fremtid?
Det første vi må gjøre er å få på plass et transportregister som fungerer. Det vil gi oss oversikt over hva som foregår og vi kan på bakgrunn av fakta agere i forhold til dokumenterte problemstillinger. Ikke som nå hvor vi alle skyter i blinde.
Tariffavtaler gir spilleregler og samhold som igjen styrker oss på begge sider av bordet. Altså styrker man sjåførene og bileierne. Men da må man tilby tariffavtaler tilpasset bransjen slik den ser ut nå. I TLF har vi gjort nettopp dette og derfor må vi også kjempe mot de etablerte Fagforbundene fordi de ser på dette som «tariffdumping»
En høy organisasjonsgrad og tariffdekning gir norske transportører og sjåfører samhold og makt. Får man på plass en bransjeavtale styrkes dette ytterligere i form av spilleregler bedriftene imellom.
Man kan for eksempel bli enig om at maks 25% av den opprinnelige transportprisen kan fordeles mellom meglere. Resten skal tilkomme transportøren som kjører lasset.
Speditørene får mye pepper når bransjen diskuterer transportpriser og det er med rette. Se for dere at vi har stor organisasjonsgrad og høy tariffdekning.
En speditør forteller den tariffdekkede bileieren at fra neste uke setter vi ned transportprisene med 11%. Eieren ser at denne reduksjonen i pris ikke lar seg gjennomføre på grunn av at tariffavtalen ikke gir rom for ytterligere reduksjon i pris. Da får speditøren LO, YS, NHO og NLF på nakken.
Slik det fungerer i dag står den uorganiserte bileieren alene mot den store speditøren. Ser dere forskjellen?
En bærekraftig transportbransje i fremtiden er avhengig av at vi får på plass spilleregler og samhold. Vi må bruke hverandre og bygge hverandre opp. Slik vi holder på nå med å underby hverandre og kjøre på tap styrker bare de gigantiske aktørene i Øst-Europa.
Sentrale aktører i dette spillet er arbeidstaker og arbeidsgiverorganisasjonene. Men da må man tørre å tenke nytt og tilpasse seg bransjen slik den er.
Jobb nummer en er å få på plass spilleregler og å bygge hverandre opp fremfor å rive hverandre ned. Vi kan fortsatt konkurrere på kvalitet, men da må vi slutte å kreve lovendringer som hever de utenlandske aktørenes kompetanse og kvalitet.
Ønsker du en trygg og god sjåførjobb også i fremtiden må du ta din del av ansvaret. Det eneste du trenger å gjøre er å organisere deg. Gjør vi det alle sammen vil vi sikre spilleregler og samhold i bransjen. Vi får styrke til å bli hørt av myndighetene og vi kan lage gode strategier som ivaretar norske transportbedrifter og sjåfører. De siste ti årene har norske transportbedrifter og sjåfører tapt på alle fronter. Det vil vi fortsette å gjøre også i tiden som kommer hvis vi ikke våkner og gjør noe med det.
Det koster å organisere seg. I TLF er vi billigst på kontingent, og vi ønsker å fortsette med å være billigst. At vi er billigst betyr ikke at vi har det dårligste produktet. Tvert imot tilbyr TLF den beste og mest målrettede tilnærmingen både til medlemmene og bedriftene de jobber i.
Vi holder kontingenten lav fordi vi ikke er storbrukere av konferansehoteller og utallige seminar på flotte hoteller. I TLF samles vi ikke på flotte restauranter. Vi spiser stort sett på veikroene.
De siste ti årene har vist oss at bransjens organisasjoner ikke har vært på ballen. Hvorfor er det fornuftig å fortsette i samme sporet?
Sannheten er at det er ikke fornuftig. Vi må tenke nytt og vi må være smarte. Da kan vi gjøre norsk transportbransje sterkere.
Derfor er TLF et godt valg når du skal organisere deg.