I 2019 skal vi fortsette med å være norske sjåførers stemme mot sosial dumping og andre uverdige forhold i bransjen vår. Vi skal støtte opp om den seriøse delen av transportnæringen og vi skal plage de useriøse.
I TLF får vi mange gode tilbakemeldinger på artiklene og reportasjene vi lager. Det synes vi er hyggelig.
Vi får også en og annen negativ tilbakemelding, og det kan man lære av.
Noen forteller at de ikke har tid til eller at de har problemer med å lese lange artikler. Dessverre er det slik at noen artikler blir ganske lange fordi temaet er stort eller at problematikken er litt avansert.
Artikkelen vi går i gang med nå er av den lange sorten. Derfor har vi lest teksten inn på en lydfil, slik at man ved å trykke på denne linken kan få artikkelen opplest.
Link til avspiller
Kall det gjerne en prøveordning. Skulle vi få gode tilbakemeldinger på tilbudet om opplesing av lange artikler, vil vi fortsette med dette.
I dag skal det handle om transportpolitikk i Norge, eller mangelen på dette.
Påstanden fra TLF er at vi omtrent står helt på bar bakke og at ingen viser vilje til å gjøre noe med det.
Noen slår seg riktignok på brystet og ønsker å fremstå som transportbransjens frelsere men sannheten er at de som påstår dette i beste fall drar en hvit løgn for å styrke eget selvbilde.
Faktum er at ingen har vunnet frem med ett eneste forslag de siste fem årene som har hatt betydning i forhold til bedre rammevilkår i den norske transportbransjen.
Når vi nå akkurat har tatt steget inn i 2019 kjenner vi alle på en viss form for optimisme.
Man starter liksom året med blanke ark. I alle fall de av oss som enda ikke har brutt nyttårsløftene våre.
Når det gjelder transportbransjen ser ikke 2019 ut til å bli det året hvor transportbransjen skulle reise seg.
Den viktigste årsaken til at vi ikke kommer videre er rett og slett at ingen vil ta jobben.
Man er mer opptatt av å sikre egne posisjoner og av å være politisk korrekt, slik at man ikke kommer på kant med gutteklubben grei. Det kan nesten virke som om at det er viktigere hvem man sitter til bords med under gallamiddagen enn å fronte saken man er satt til å jobbe for, på vegne av velgerne eller medlemmene som har gitt en tillit.
Det finnes ingen helhetlig strategi som har som mål å gjenreise norsk transportbransje hverken i bransjens etablerte organisasjoner eller i det politiske miljøet.
Den viktigste saken for TLF i 2018 var jobben med transportregisteret.
Et slikt register kombinert med lovverket vi allerede har i Norge, ville effektivt gitt oss kontroll over de utenlandske transportørene som i stadig økende grad trafikkerer det norske vegnettet.
I dag er det ingen etat eller myndighet som kan fortelle hva de omtrent 4000 utenlandske vogntogene som oppholder seg i Norge bedriver. Man vet det rett og slett ikke.
Kjører de kabotasje, kombinerte transporter, tredjelandskjøring eller er det rene internasjonale transporter? Ingen vet. Det eneste vi vet er at de torpederer rammevilkårene til de norske bileierne, som igjen tvinges til å gi sjåførene sine dårligere betingelser for å kunne henge med i rotteracet.
Situasjonen blir ikke bedre av at en stadig større andel av de norske aktørene også beveger seg inn i de mørkeste krokene av gråsonene som i stor grad er skapt av bransjens organisasjoner som har innført spilleregler som nesten ingen skjønner.
TLF har utviklet og tilrettelagt tariffavtaler som er tilpasset bransjen slik den ser ut nå. Vi har gjort tariffavtale oppnåelig for hardt pressede transportbedrifter. Målsettingen er like vilkår og ryddige konkurranseforhold.
NLF jobber imot med nebb og klør. Hvorfor?
Et transportregister slik som TLF har utviklet og presentert ville kunnet gi oss en god oversikt over mye av det som foregår i næringen. Det kunne vært det verktøyet som gjorde at vi kunne avslørt den ulovlige kabotasjen og ansvarliggjort dem som står bak.
Visste dere at nesten all kabotasjekjøring på norske veier er ulovlig?
Dette er en realitet som det sjeldent snakkes om. Saken er at kabotasjekjøringen er allmenngjort og man skal ha norsk minstelønn når man kjører kabotasje.
I TLF har vi ikke møtt en eneste sjåfør som kjører kabotasje som har norsk allmenngjort minstelønn. Ikke en.
Arbeidstilsynets egne undersøkelser viste at over 70% av kabotasjesjåførene ikke hadde riktig lønn.
Hvordan kan Arbeidstilsynet leve med slike tall uten å legge ned «veto»?
Når TLF la ut forslaget til transportregister fikk vi veldig gode tilbakemeldinger fra bransjens fagmiljø.
Fremtredende kontrollører fortalte at er slikt transportregister ville være et veldig godt verktøy for å avdekke ulovligheter knyttet til den internasjonale transporten og ikke minst at man fikk en god oversikt over transportkjøperne.
NLF, YTF og NTF satt stille i båten. De kunne ikke støtte et forslag fra lille og uønskede TLF uansett hvor bra det var. Derfor snakket de ned forslaget.
Ikke offentlig, men på bakrommet. Samtidig fortalte alle tre at de jobber med et transportregister og at de hadde jobbet med dette i årevis.
Geir A. Mo i NLF fortalte at de hadde jobbet med et slikt transportregister i 8 eller ni år. Likevel er det ingen som har sett dette registeret. Det er heller ingen som har sett NTF eller YTF sitt register.
Tilbake i 2012 var det snakk om et transportregister. Det var visstnok basert på utestasjoneringsdirektivet men vi kjenner ikke detaljene rundt dette for det har aldri vært offentliggjort som et helhetlig forslag.
Mye taler for at det dreide seg om samtaler og en henvendelse til ESA som fortalte at dette ville bryte mot norske forpliktelser knyttet til EØS avtalen. Ingen har sett et komplett forslag eller en skisse som forklarer hvordan dette registeret skulle virke eller kontrolleres.
TLF sitt forslag til transportregister har få eller ingen likheter med registeret som man diskuterte i 2012.
På sensommeren 2018 kom vi i kontakt med SV sin representant i Transport og kommunikasjons komiteen på Stortinget. Han heter Arne Nævra og han ville lære mer om transportbransjen.
Derfor hadde han fått hyre om bord med TLF medlemmet Sven Ottar Borgen som kjører for GS Transport i Drammen.
Dagene på veien gjorde Nævra interessert i å lære mer om transportbransjen. Han var sjokkert over det han hadde sett og han ville jobbe for å rydde opp i bransjen.
Han kom i kontakt med TLF og vi oversendte massevis av informasjon som vi hadde tilegnet oss ute på veien.
I tillegg fikk han flere av TLFs tellinger og rapporter som også innkluderte TLFs transportregister.
Dette skulle danne grunnlaget for deler av SVs dokument 8 -forslag som senere skulle hylles av en samlet bransje.
I prosessen som fulgte var flere andre organisasjoner også inne i bildet, men noen av bidragene deres fungerte i beste fall som tåkelegging. Ett av forslagene som skulle være bedre enn et transportregister var digitale fraktbrev.
En frivillig ordning for sikkerhets skyld, som ikke ville løst noen problemer før det kunne settes opp mot et godt fungerende transportregister.
Vi har fått tilbakemeldinger på at disse forslagene forvirret politikerne.
Dialogen med Nævra var god ut over høsten og det hele endte med tidligere nevnte dokument 8 forslag som ble lagt ut på høring. I dette forslaget lå TLF sitt transportregister.
Nå, når forslaget kom fra SV ble det tatt svært godt imot av en samlet bransje. Nå var plutselig forslaget veldig godt.
NLF, NTF og YTF hang seg på og roste det.
Hadde disse organisasjonene hengt seg på og støttet TLF når vi kom opp med vårt alternativ til transportregister hadde vi kanskje vunnet frem med forslaget.
18 desember 2018 falt forslaget på Stortinget med 52 mot 48 stemmer.
Så nære var vi.
Hadde bransjens organisasjoner presset på sammen i forkant ville vi kanskje kunnet påvirke så kraftig at vi ville vunnet et par stemmer til.
Da kunne vi gått inn i 2019 med en viss optimisme i forhold til den norske transportnæringen.
Vi kunne fått kontroll over hva de utenlandske aktørene gjør når de er her, hvem som bruker dem og når de kom inn i landet vårt. Kontrollmyndighetene kunne fått et alle tiders verktøy til å avdekke transportfusket. Og vi kunne fått allmenngjøringen til å fungere.
KRF, Venstre, FRP og Høyre stemte mot.
Rødt, SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte for.
Den viktigste jobben for TLF i 2019 blir å få politikerne og bransjens organisasjoner til å innse at løsningene til bransjens problemer ligger i Norge. Vi trenger ikke finne opp nye lover og regler. De vi allerede har er mer enn god nok hvis vi bare tar dem i bruk.
Hvorfor evner man ikke å se dette. Klarer man det ikke eller vil man det ikke? Om man ikke vil blir spørsmålet hvorfor?
I TLF river vi oss i håret når YTF, NTF og NLF stadig refererer til det viktige arbeidet man gjør i Brussel.
Den nye Samferdselsministeren sier det samme som disse organisasjonene. Vi må løse kabotasjeproblematikken gjennom Road Alliance og de andre EU landene.
For norsk transportbransje er det jo EU som er det store problemet.
Man skal være bra naiv hvis man tror at EU landene vil hjelpe oss å «stenge ute» EU landene fra det norske transportmarkedet.
Det ville vært like dumt som om man skulle utvide og forbedre veinettet i 1939 slik at en eventuell invasjonsmakt skulle komme seg fortere ut av landet….
Det eneste vi kan si sikkert er at prosjekter knyttet til EU tar tid. Tid den norske transportbransjen ikke har.
Samtidig som ingenting skjer fordi ting tar tid, etablerer store Øst- Europeiske transportselskaper seg i Norge og sakte men sikkert tar de markedsandeler.
Stadig hører vi også om at flere kontroller skal være løsningen.
Hva er det man skal kontrollere?
Vi kan ikke kontrollere for kontrollens skyld.
Kanskje er det derfor problemet vokser til tross for en tredobling av kontroller de siste årene.
TLF vil jobbe for å få på plass tiltak som virker.
Vi har dessverre alt for mange eksempler på det motsatte.
Ta en sak som kampen om, og innføringen av obligatoriske bompengebrikker.
Lastebileierne var pådriverne.
Dette skulle få bukt med den sosiale dumpingen eller i det minste skape mer rettferdige konkurranseforhold i bransjen. Man fikk gjennomslag, og etter innføringen av obligatoriske bombrikker har omfanget av dumping transportører på norske veier likevel økt.
For dem som har sitt opphav utenfor Skandinavia er det nær sagt frivillig om man vil betale bompengene, hvis man i det hele tatt får regningen.
På toppen av alt sørget obligatoriske bompengebrikker for kjøretøy over 3500 kilo til at rabatten til denne gruppen forsvant.
Bompengeselskapene bruker rabattordningene til å motivere folk til å bruke bombrikker fordi det forenkler inndrivingen av bompenger.
Ergo forsvinner rabatten for den gruppen som er pålagt å ha brikke.
Så kan man jo i ettertid spørre seg selv hvor lurt det var å kreve obligatoriske bombrikker?
Lastebilnæringen har i alle fall ikke tjent på det.
NLF hevder selv at de har satt en ny standard for hva som er mulig når det gjelder lobby virksomhet i Norge og om NLF har rett i denne påstanden ser det mørkt ut for vår næring.
Når man ser listen over såkalt store seire blir man ganske matt.
Ikke et eneste punkt i skrytelisten til NLF vil styrke norske bileiere i de to aller viktigste temaene for norsk transportbransje. Nemlig den utidige konkurransen mot utenlandske lavprisselskap og kaoset som foregår innad i det norske transportmarkedet som stadig kommer mer ut av kontroll takket være en økende andel useriøse norske aktører.
Vi må ha fokus på de viktige sakene.
Den aller viktigste er bedre rammevilkår for norske bileiere.
Det er spennende hvis kollektivfeltene åpnes opp for lastebiler.
Vi må bare sørge for at det er norske lastebiler som kjører der.
Selv om vi er uenig med NLF i noen saker skal NLF også ha skryt. NLF er synlig og de setter transportbransjen på kartet. Gjennom hele 2018 har de produsert reportasjer som har fortalt hva de jobber med og hva de mener. Der har den etablerte fagbevegelsen mye å lære.
Når det gjelder Storting og Regjering er det heller ikke optimisme å spore i den retningen.
Noe av det vi sitter igjen med av inntrykk etter gjentatte besøk på Stortinget, er at politikerne har utrolig dårlig realkompetanse når det gjelder transportbransjen. Selv på helt grunnleggende tema mangler kunnskapen.
Til oss sier politikerne at de søker råd hos bransjen, men rådene er ullen og utvetydig.
TLF kan ut fra våre erfaringer støtte politikerne i den påstanden.
Vi har ikke sett en helhetlig strategi hverken fra NTF, YTF eller NLF som staker ut en kurs som kan styrke den norske transportbransjen. Da blir det ikke enkelt å være politiker.
I TLF har vi strategier som er lansert i rapportform. Disse finner du her:
For TLF er det viktig med åpenhet. Det er flere årsaker til dette.
Den viktigste er at åpenhet gir andre mulighet til å komme med innspill som kan styrke vår argumentasjon.
For en bransje i krise er det resultatene som teller. Ikke hvem som skal sole seg i glansen. Dessverre ser vi at enkelte bruker mye ressurser på solkrem.
For oss i TLF har det vært spesielt å oppleve at to fagforeninger og en arbeidsgiverorganisasjon sammen har blitt enig om at TLF skal ties i hjel. Det kan se ut som om at frykten for kritiske spørsmål, nytenking og konkurranse har skapt allianser som for bare et par år siden var utenkelig.
Vi får håpe at i alle fall de andre fagforbundene tar seg sammen i 2019 og at de klarer å forholde seg til arbeidsfolk som har et annet syn på enkeltsaker enn dem selv. Retten til å ha egne meninger og å ytre disse bør jo ligge godt forankret i fagbevegelsens grunnsteiner.
Ett av problemene vi står ovenfor er at vi ikke får en skikkelig offentlig debatt som kan engasjere folk i bransjen.
Vi hadde trengt en slik debatt for lenge siden. En debatt som belyste forskjellige synspunkt. Ikke som nå når man blir fornærmet om noen har en annen mening.
I TLF har vi løftet frem problemstillinger og vi har vært freidig nok til å sette spørsmålstegn til måten bransjens organisasjoner jobber. Dessverre får vi ikke svar.
Metodene man kommer unna med er den gode gamle hersketeknikken som handler om å spille offer.
Kritiske spørsmål møtes med påstander om nedrakking og hets. Det verste er at man kommer unna med det.
TLF har ingen interesser i å rakke ned eller hetse kollegene våre i andre forbund.
Det er ikke slik at fordi man er uenig i en sak så er alt de andre organisasjonene driver med tull og tøys.
TLF kommer til å fortsette å stille kritiske spørsmål i 2019.
Vi kommer til å fortsette og avdekke og belyse problemstillingene knyttet til bransjen.
Vi kommer til å fortsette å utfordre de etablerte organisasjonene i bransjen når vi er uenig.Slik skal det være i et demokrati.
Boikott av annerledes tenkende hører til i en annen tid.Derfor vil aldri slike metoder vinne fram.
Spørsmålet til slutt blir om vi også i 2019 skal sitte å se på det som skjer i næringen vår?
Skal bileierne og sjåførene også i 2019 håpe at det skjer et mirakel helt av seg selv? Sjansene for et slikt mirakel er så små at de ikke er målbar.
Skal vi ha noe som helst håp om at noe skal snu til det bedre i 2019 må vi gjøre noe med det. Ikke hver for oss, men sammen.
I vår bransje har vi ikke prøvd å gjøre noe sammen før. Vi har alle visst best selv.
Man skal ikke være spesielt lur for å kunne konkludere med at måten vi har jobbet på frem til nå har vært ganske så mislykket.
En sjåfør med sterke meninger ved et kafebord har en gjennomslagskraft lik null uansett hvor godt budskapet er.
Vi sjåfører er kjent for å ha sterke meninger og vi er stolt av yrket vårt.
I det øyeblikket vi samler oss og står sammen om kravene er vi en maktfaktor. Skal vi redde det som er igjen av den norske transportbransjen må vi våkne opp å ta grep.
Ingen andre kommer til å gjøre jobben for oss. Vi må gjøre den selv.
Det er derfor du også skal melde deg inn i TLF nå i starten på 2019.
Sammen kan vi kreve gode løsninger for bransjen vår.
Blir det ikke bra kan man melde seg ut igjen.
Da har man i alle fall prøvd!