Godssjåfører nyter på den ene siden en status som utøvere av et fritt og uavhengig yrke, frikoplet fra et fast lokalisert arbeidssted og fra arbeidsgiverens direkte innsyn og kontroll i arbeidsutførelsen. En sannhet med modifikasjoner?

Sett utenfra er det ikke vanskelig å forstå at slike klisjeer kan etableres, og de har også vært vedlikeholdt gjennom en rekke populære om enn noe tilårskomne amerikanske filmer.

Etterspørselen etter godstransport på veg øker, og det rapporteres om vanskeligheter med å rekruttere kvalifiserte sjåfører samtidig som utvidede kvalifikasjonskrav stilles til nye og allerede praktiserende yrkesutøvere. Vi har spurt noen sjåfører om eget syn på sitt yrke og deres forventninger til sin fremtidige arbeidssituasjon.
Svarene står i sterk kontrast til samfunnets ambisjoner om profesjonalisering og heving av sjåføryrkets status.

Nedenfor følger en kort oppsummering av hva vi anser å være av størst betydning.

Mange gir klart uttrykk for at dimensjoneringen av vegene og standarden på vegvedlikeholdet utgjør et stressmoment i forhold til deres yrkesutøvelse. Et par sjåfører fremholdt kjøring på glatt føre som det mest negative aspektet ved jobben, mens de øvrige hevdet at de sjelden føler direkte frykt eller redsel i forhold til dette. Likevel medfører kjøringen på det norske vegnettet gjerne en grad av anspenthet de hevder ikke å være belastet med ved kjøring i utlandet.

Sjåførene bekrefter også at et dårlig tilbud av fasiliteter tilknyttet å gjennomføre lovpålagte døgnhviler utgjør et negativt moment ved yrket.
Yrket som godssjåfør medfører en god del fysisk arbeid, både i forbindelse med lasting og lossing, bilettersyn og kjettingbruk, og da lastebilen utgjør både arbeidsplass og overnattingssted oppleves det som fornedrende ikke å ha tilgang til fasiliteter som dusj og bespisning. Hovedinntrykket er at kafétilbudet på lite trafikkerte strekninger gradvis blir redusert fordi markedsgrunnlaget er for lite, mens parkeringsmulighetene i byene reduseres fordi presset på arealutnyttelsen øker. Mangelen på hvileplasser er et vel dokumentert problem, men det kan jo bemerkes at til tross for at det er 22 år siden Norge gjennom EØS-avtalen tilsluttet seg de kjøre- og hviletidsreglene som i hovedtrekk gjelder i dag, så har fortsatt lite blitt gjort for å legge til rette for at yrkesutøverne kan overholde disse.

Det relativt lave engasjementet når vi diskuterte vegrelaterte problemstillinger mener vi i stor grad skyldes en resignasjon over at samferdselspolitiske programerklæringer ikke har kunnet veie opp for økende vegvedlikeholdsetterslep, og den holdning at målsettinger om å gjøre sjø- og banetransport mer konkurransekraftig snarere oppleves å ha manifestert seg i strategier for å hemme lastebilnæringen.

Så godt som alle sjåførene hevdet at de opplevde en form for frihet i sin yrkesutøvelse som de selv anså å være det mest positive aspektet ved jobben. Tidspress tyder derimot ikke på at sjåførene har særlig stor frihet verken i tid eller rom, men at de er fritatt fra bedriftsledelsens umiddelbare, nitide og visuelle kontroll samt at de har en grad av frihet til ad hoc å løse uforutsette problemer på en måte de selv synes er best. Denne formen for frihet har lange tradisjoner i lastebilbransjen, men kan fremstå som mindre tilpasset de logistikkrav oppdragsgiverne i dag stiller til hurtig, presis og ikke minst forutsigbar godsfremføring.

Så godt som alle vi snakket med fremholder høyt fravær hjemmefra som den største ulempen ved yrket, både fordi det avskjærer dem selv fra familieliv og fritid og også fordi det påfører samboer eller ektefelle et meransvar i familiesituasjonen.

De fleste syntes det var vanskelig å se hvordan sjåføryrket vil utvikle seg inn i fremtiden. Sjåførenes syn på dette preges derfor av en videreføring av eksisterende trender: fallende sosial status, svak lønnsutvikling i forhold til andre yrkesgrupper, mer stress som følge av økende logistikkrav, fortsatt høyt fravær hjemmefra og følgelig økende rekrutteringsproblemer til yrket.

Dette….er noe av bransjens utfordringer.