Kronikk av Gunnar Nordvik.
Helt siden 2010 har jeg på denne tiden av året skrevet innlegg som har handlet om snøkaos og dårlig vintervedlikehold. Ofte fordi man tilsynelatende ikke har vært godt nok forberedt.
Like overraskende
Snøen og isen har kommet som en overraskelse, kanskje fordi vinteren ikke alltid bryr seg om anbudsstart, vaktlister og til enhver tid tilgjengelig materiell.
Når man skriver artikler om dårlig vintervedlikehold, vet man at det vil komme reaksjoner. Supersjåførene som aldri har problemer på glatten og som ikke får det glatt nok vil finne fram tastaturet. Man får høre at man er negativ og at hvis man ikke håndterer vinterføre, ja da får man bare parkere, og det høres jo så logisk ut, helt til man åpner en avis eller ser ut av vinduet.
For da ser man kaos og når vi nå skriver slutten av oktober 2023 og registrerer at Oslos busstrafikk er lammet på grunn av et par centimeter med slaps og når hjelpekorpsene må rykke ut mot Ørje for å berge folk som er fanget i snø kaoset på en firefelts, relativt flat Europavei etter et godt varslet snøfall på 10-15 cm. Ja da er tiden inne til å rope et nytt varsko, selv om det sikkert ikke vil bli hørt av de ansvarlige denne gangen heller.
‘I gamle dager’
La oss skru tiden 30 år tilbake i tid. Den gang var jeg bussjåfør og jeg kjørte leddbuss. Vi leser i avisene om leddbussene som ikke kommer fram hvis det er litt sludd i veien.
Jeg har et gammelt bilde av leddbussen jeg kjørte i 5 år, altså fem vintre. Bussen var utrustet med piggdekk på forakselen, på innerhjulene på driven og på hengeren. Som den observante leser vil se av bildet er det også kjetting på drivhjulene.
Bussen hadde en underliggende motor plassert mellom foraksel og drivhjul som sikret greit drivtrykk.
Jeg kan telle på en hånd de gangene føreforholdene satt bussen ut av spill, og de gangene den ble stående fast, var det fordi jeg hadde tatt en sjanse på bakken uten kjetting.
Kombinasjonen av bussens spesifikasjoner og datidens vintervedlikehold gjorde det mulig å bruke leddbuss i rutekjøring hele året uten store problemer, altså for 30 år siden.
Hva gikk galt?
Når jeg nå ser bildene av Oslos leddbusser på kryss og tvers i litt sludd, må jo noe ha gått galt et sted på veien. Har de som bestiller bussene glemt at det er vinter i Norge hvert eneste år? For hvis sjåførene har riktig kompetanse, og det må vi jo kunne gå ut ifra i «verdens beste» land, ja da må det jo være noe ramlende galt med bussene.
Etter busskarriæren drev jeg, tro det eller ei, med vintervedlikehold. Vi hadde faste roder som vi kjente som våre egne bukselommer og vi ble gitt ansvar.
Var været utrygt ble vi ute og passet på etter at vi hadde kjørt gjennom rodene våre. Grytidlig på morgenen hvis temperaturen var nær frysepunktet saltet vi veiene preventivt før morgenrushet for sikkerhets skyld.
Vi visste hvor det knep og i de problematiske stigningene saltet vi i mengder som i dag ville ført til at Rasmus Hansson (MDG) ville gått rett inn i en kunstig koma, men folk kom seg trygt på jobb og skole.
Selvsagt hendte det at vi kom for sent i gang slik at veiene ble spinnglatte den gangen også, eller at snøfallet var så kraftig at vi ikke klarte å holde unna, men jeg kan ikke huske at Sivilforsvaret og hjelpekorpsene ble kalt ut. I alle fall ikke på min rode…
Jeg er ganske sikker på at om man hadde bedt 50 langtransportsjåfører i 1985 om å kjøre til Ørje på en ganske flat og fin firefelts motorvei, så hadde alle sammen kommet velberget frem, selv om det hadde dalt 10 til 15 cm med snø. Man kunne gamet og visste hva som skulle til…
Men var egentlig sjåførene flinkere før? Tja, det er fristende å si ja, men jeg er ikke sikker. Den gangen gikk vogntogene opp kneikene i 25 km/t.
Ned kneikene gikk det i samme farten på et lavt gir akkompagnert av en eksosbrems som bråkte mer enn den streket.
I dag går det opp og ned de samme kneikene i 85 km/t og svingen som alltid kommer i bunnen av en bakke er like knapp i dag, og fysikkens lover er like nådeløse i dag som den gang.
Alt tok lenger tid, men likevel hadde man bedre tid før. Man hadde tid til å ta sine forholdsregler og tid til å gjøre jobben skikkelig. Da kom man også hel frem til slutt…
Det kan jo også hende at det var lettere å være sjåfør for 30 år siden. Bilene var selvsagt dårligere og det var mye slit, men når man kjørte på vinterveiene hadde noen ofte allerede vært der og gjort sin jobb slik at man i alle fall hadde mulighetene til å komme fram hvis man selv gjorde sin del av jobben.
Klimasaken tar alle midlene
Klima og global oppvarming er overskrifter i det politiske Norge. Hundrevis av milliarder pumpes inn i forskjellige klimatiltak. Kongeriket Norge har penger og er villige til å satse.
I min verden betyr dette at de stadig lengre matkøene, et politi som ikke har ressurser til å etterforske kriminelle bander og et vintervedlikehold preget av mangel på ressurser og avanse for dem som skal gjøre jobben, er en politikerskapt kalkulert utvikling.
Klimasaken har vist oss at pengene finnes. Dermed koker det ned til at det handler om prioriteringer.
Jeg er ganske sikker på, merk deg at dette ikke er fagfellevurdert, men jeg er ganske sikker på at om man omfordelte for eksempel 80 milliarder kroner fra klimasatsingen og sørget for at folk fikk mat på bordet uten å måtte stå i en fornedrende kø, at det norske politiet fikk ressurser til å bekjempe den organiserte kriminaliteten og at Statens Vegvesen fikk ressurser til å drive et vintervedlikehold som står i stil med det bildet som norske politikere ønsker at verden skal ha av oss, så ville ikke en eneste målestasjon merket noen forskjell i de globale klimautslippene.
Bonusen ville vært at noen av dem som kommer til å gå bort på glatte veier denne vinteren ville fått oppleve neste sommer, og at Flinke Norge ikke fremstår som et U-land når det faller ti cm med snø.
Og til deg som er ansvarlig for vintervedlikeholdet i Norge er det bare en ting å si: Skam deg!
Bli med på laget du også. Det styrker kampen mot uretten.
TLF er Fagforeningen som kan bransjen og som våger å ha egne meninger.