Klima og klimakrise preger den norske politikken for tiden, og nåde dem som taler makten imot. I TLF mener vi tiden er overmoden for å dra i nødbremsen.
Konsekvensene av den ensrettede klimapolitikken som i dag føres, får konsekvenser for folk flest, og særlig for dem som jobber i lavtlønnsyrker.
Når strømpriser, drivstoffpriser, bompenger og klimaavgifter drives oppover, er det de med minst som kjenner det mest.
Hele tiden kan man lese om at oljeindustrien og transportbransjen er klimaverstingene. Dette er opplest og vedtatt helt uten at fordelene og nytteverdien oljeindustrien og transportbransjen representerer for folk i Norge og i resten av verden, nevnes med et ord.
I TLF ser vi ikke helheten i klimapolitikken. Nå er det ikke slik at vi mener at man ikke skal ta hensyn til klimaspørsmålene, men vi savner en mer nyansert debatt, både knyttet til selve klimaproblematikken og enda mer knyttet til konsekvensene av klimatiltakene som settes ut i livet, og hva dette betyr for vanlige folk.
Oljeindustrien
Oljeindustrien forurenser, men oljeindustriens nytteverdi kan ikke undervurderes. En ting er at hele vår velferd er bygget av oljeeventyret i Nordsjøen. Uten oljeindustrien vil pengene forsvinne. Også de pengene man trenger for å utvikle fremtidens grønne energikilder.
Men oljen er mye mer.
I verdens fattige land er man helt avhengig av både olje og kull hvis man i det hele tatt skal kunne våge å drømme om vekst og utvikling.
All transport i disse landene drives fossilt og man er lysår unna et grønt skifte for denne viktige næringen i disse landene. Mener noen at man skal kunne drifte den indiske jernbanen med vindmøllekraft?
Eller er det realistisk at afrikansk tungindustri skal drives av solcellepaneler? Er Aserbajdsjan og Kaukasus klar for hydrogensamfunnet?
Det vi står igjen med er en debatt om nytteverdi VS klimatiltak. Denne debatten er fraværende her hjemme i Norge. Vogntog lastet med melk, brød, kjøtt, fisk og medisiner har det til felles at de forurenser.
En stadig fornying av teknologien har sørget for at forurensingen er minimert. Men hva med nytteverdien? Finnes det et regnskap som vekter nytteverdien opp mot forurensningen, eller er nytteverdien irrelevant i klimapolitikken?
Ofte hører vi at vi lever i ett forbrukersamfunn, eller bruk og kast- samfunn om man vil. Dette tror vi mange vil være enig i, men politikken som føres… Oppfordrer ikke den til nettopp dette?
For ikke lenge siden ble millioner av fullt brukbare FM radioer kastet fordi myndighetene bestemte seg for at i Norge skal vi ha DAB radio. Millioner av nye radioer måtte produseres. Det kan ikke ha vært klimavennlig. I resten av verden klarer man seg helt fint med FM radioene.
Infrastruktur
Når man hører om det grønne skiftet, hører man om vindmølleparker i naturen som skal ha sin infrastruktur, man snakker om svære havvindanlegg, man bygger ut et enormt nettverk av ladestasjoner til elbil, og man snakker om også å lage et nettverk for Hydrogen. I tillegg skal man lage infrastruktur for karbonfangst. Hvor mye energi, stål, betong og andre råvarer skal man bruke til disse prosjektene. Vi snakker om enorme mengder. Så kan man jo spørre seg hvor lang tid det går før prosjektene blir klimanøytrale?
Man kan stille mange spørsmål rundt dagens klimapolitikk. Det som blir utslagsgivende for oss, er at det er vanlige folk som i alt for stor grad må betale for gildet, samtidig som de som skal planlegge og konstruere det grønne skiftet bader i penger. Vi har rett og slett skapt klimakapitalisme.
I TLF er vi opptatt av at man skal ta vare både på klima og miljø så godt som vi klarer. Men vi kan ikke støtte en klimapolitikk som ikke tåler debatt. En klimapolitikk som setter vår velferd og evne til utvikling og forskning i fare. En klimapolitikk som ikke har global sammenheng eller en klimapolitikk som genererer en ny type arrogant kapitalisme, samtidig som vanlige folk sitter igjen med regningen.
I transportbransjen har en tøff anbudspolitikk skapt noen få store vinnere og mange tapere. Det samme har sosial dumping gjort. Kostnadene knyttet til et grønt skifte i en næring omtrent uten bunnlinje, vil bli vår neste store utfordring. Taperen hele veien har vært sjåførenes lønns og arbeidsbetingelser. Det er liten grunn til å tro at ikke sjåførene også blir salderingsposten når det grønne skiftet skal gjøres gjeldende.
Derfor går TLF, kanskje som en av de første fagforeningene ut og advarer mot klimapolitikken som føres i Norge i dag.
Den er rett og slett usolidarisk og usosial. Vi vurderer den norske klimapolitikken som norgeshistoriens kanskje dyreste eksperiment. Risikoen for at ballongen sprekker er absolutt til stede, og gjør den det, er det norske lønnsmottakere og pensjonister som sitter igjen med regningen.
Norge bør bidra til reduksjon av globalt klimautslipp og jobbe aktivt mot miljøforurensing. Vi bør investere i grønne løsninger, men vi kan ikke finansiere de grønne løsningene med vanlige folks privatøkonomi eller arbeidsplassene våre.
For oss ser det ut til at mange av politikerne våre har mistet bakkekontakten i kampen om å være best i klimaklassen. Samtidig ser det ut som om et stort flertall i folket ikke støtter politikernes klima strategier.
Hvordan står det egentlig til med demokratiet vårt?
TLF jobber for våkne sjåfører. Jo flere vi blir jo høyere kan vi rope!
Å være organisert er å være med på fellesskapet og bidra! Derfor er TLF et godt valg når du skal organisere deg.